Forsvunnet på Gran Canaria – en krimfortelling av Audun Stølås

Forord

Da jeg i midten av mars 2020 måtte i karantene etter ferie på Gran Canaria, bestemte jeg meg for å skrive en liten krimbok hentet fra Gran Canaria. Etter åtte dager var boken ferdig. Den ligger på Amazon og kan lastes ned der til prisen av en halv kaffekopp, det vil si 0,99 amerikanske dollar. Men jeg har selv erfart at det kan være plundrete å få ting lastet ned også fra Amazon. Derfor har jeg lagt ut boken også her. Du må gjerne vippse 12 kroner til 90060883 som betaling for boken.

God lesing

Tre kvinner forsvunnet

Sara Borge småjogger ut døren på Bergen sentrum politistasjon i Allehelgens gate i Bergen. Dagens vakt er over og hun er klar for en joggetur hjem til leiligheten i St. Halvards vei på Kronstad. Hun krysser gaten og tar sats for å løpe gjennom Marken. Men hun bråstopper etter at hennes øyne har registrert førstesideoppslaget i VG på avisstativet utenfor dagligvarebutikken på høyre side av gaten.

«Norske kvinner forsvunnet på Gran Canaria», lyder avistittelen.

Sara går raskt videre i dype tanker. Men i dagligvarebutikken på venstre side i enden av Marken går hun inn og kjøper dagens utgave av VG. Planen om en joggetur hjem får en brå slutt. I stedet går hun raskt til vestsiden av Jernbanestasjonen og tar Bybanen hjemover.

Før hun åpner avisen tenker Sara på lillesøsteren sin, Rebekka. Hun har nettopp reist til Gran Canaria for å arbeide som diakon på Sjømannskirken på øya.

Sara leser nøye gjennom avisartikkelen. Hun blir ikke så veldig mye klokere enn det tittelen har gitt av informasjon. Politiet på Gran Canaria opplyser at to norske kvinner er forsvunnet på øya. Det skjedde ved to ulike anledninger og det er lite som tyder på at kvinnene kjente hverandre. De forsvant med to dagers mellomrom. Politiet på Gran Canaria legger til grunn at begge kvinnene har forsvunnet under joggeturer de har gjennomført på veien langs stranden mellom Anfi del Mar og Den norske Sjømannskirken i Arguineguin tidlig på morgenen når det var lite folk ute.

Sara blir svært opprørt av det hun leser. Hun synes det er ting i avisartikkelen som tyder på at en av kvinnene som er forsvunnet kan være søsteren hennes. I hvert fall kan hun på ingen måte utelukke det. Hun finner straks opp mobiltelefonen sin og slår nummeret til Rebekka. Anropet blir avbrutt etter et par ringelyder. Sara ringer straks opplysningen og får nummeret til Sjømannskirken. Etter litt fram og tilbake får hun snakke med daglig leder ved Sjømannskirken. Han presenterer seg som Harald Espelid. Etter litt nøling bekrefter han at Rebekka er en av kvinnene som er forsvunnet.   Det skjedde for to dager siden. Etter det har de ikke hørt noe som helst fra henne.

«To dager», spør Sara. «Hadde det ikke da snart vært på tide å informere de nærmeste pårørende. Eller synes dere det er greit at vi får vite dette gjennom avisen».

Espelid unnskylder seg med at han hadde fått inntrykk av at politiet skulle ta seg av det.

Sara går av Bybanen på Kronstad stasjon. Hun går opp Bjørnsons gate og ned St. Halvards vei. Straks hun er hjemme ringer hun politistasjonen i Bergen sentrum for å høre om det er kommet noen meldinger om saken fra politiet i Spania. Hun får opplyst at det ikke er kommet noen meldinger om dette. Så ringer hun politiet på Gran Canaria. Der får hun snakke med sjefen for etterforskningen av forsvinningene. Han kaller seg for Josuf. Han forteller at det nå er tre kvinner som er forsvunnet på Gran Canaria de siste dagene. Den siste, en finsk kvinne, forsvant i går morges. Politiet har foreløpig lite å gå på i etterforskningen. Men Josuf forsikrer Sara om at etterforskningen av saken har høyeste prioritet.

«Det sier jo seg selv, så viktig som turistnæringen er for Kanariøyene. Myndighetene ønsker ikke at en sak som dette står uløst over lang tid. De har satt inn flere ressurser for å få de tre kvinnene tilbake i god behold så snart som mulig», sier han.

Likørveien

Utover kvelden blir Sara sittende og tenke. Hun tenker på Rebekka og oppveksten de hadde her i blokken i St. Halvards vei. Sara ble født i Skivebakken i Marken. Faren hennes jobbet på jernbanen, et par-tre kraftige steinkast fra den ørsmå leiligheten. Sara var fire år gammel da familien flyttet til Kronstad og blokken som opprinnelig var del av Jernbanepersonalets borettslag. Da var Rebekka to år gammel.

Jernbaneblokkene i St. Halvards vei utviklet seg i disse årene til et sted for likhet. Det var mange unge familier og mange barn i gaten. Alle fedrene var utearbeidende og alle mødrene var hjemmeværende, unntatt en kvinne. Sønnen hennes var enebarn og hadde egen nøkkel slik at han kunne låse seg inn i leiligheten når skolen var slutt. De andre barna trengte ikke det. Deres mødre var alltid hjemme. Alle fedrene jobbet på NSB. De aller fleste jobbet med det som ble oppfattet som kroppsarbeid, det vil si alt arbeid som ikke var kontorarbeid. Det var bare noen få menn som ikke hadde slikt kroppsarbeid. En av dem var en særdeles stor og kraftig mann. At han skulle ha kontorarbeid og ikke kroppsarbeid synes de aller fleste i gaten var bortkastet. Dette var en gate der kroppsarbeidet stod høyt i kurs.

Alle i gaten stemte Arbeiderpartiet, unntatt en. Han stemte SV. Alle visste hvem det var. Barna synes dette var litt underlig. Hvorfor kunne ikke han også stemme Arbeiderpartiet som alle andre? Det var ikke i denne gaten mangfoldet ble oppfunnet.

Alle var medlem i statskirken, men mente ikke så mye med det. Kanskje det ikke var helt riktig å si det slik likevel, tenkte Sara. Rett nok var det ikke mange som gikk i kirken. Sara kjente ikke noen som gjorde det. Men det kan jo godt være at kirkemedlemskapet ga folk en trygghetsfølelse overfor det ukjente i livet og overfor døden. Det var et ektepar uten barn som var svært aktive religiøst. De hørte til Jehovas Vitner og kom ofte hjem fra møter seint på kvelden. Sara synes det var noe skummelt med dem.

Når de i ungdomstiden tok en tur til Bergen sentrum og hadde noen kroner igjen slik at de kunne spandere på seg en drosje hjem, sa de gjerne til drosjesjåføren at de skulle til Likørveien. Ja vel, sa de mest opplyste blant sjåførene da, St. Halvards vei altså. St. Halvard var jo først og fremst en helgen og ikke bare navnet på en likør. I stedet for Likørveien kunne de jo sagt Helgenveien. At de ikke gjorde det var kanskje et tegn på at de ikke var så veldig religiøse. Men det var jo også flere veier oppkalt etter helgener i dette området, ikke minst St. Olavs vei, som var mye lengre.

Sara tenkte på hvor forskjellig hun og Rebekka var. Selv var hun høy, kraftig og mørkhåret, mens Rebekka var liten, spe og lyshåret. Sara var opptatt av at ting skulle være rettferdig og at alle gjorde det de hadde plikt til å gjøre. Rebekka var ikke så nøye på slike ting. Hun var mer opptatt av at folk var forskjellige med ulike behov og ønsker. Ingen var perfekt og om det gikk skeis iblant måtte man få en sjanse til.

Men en ting hadde de felles, interessen for og iveren etter fysisk trening. De to søstrene elsker å trene og konkurrere. Det var ikke så mye organisert idrett på den tiden. Men hele tiden foregikk det sportslige aktiviteter. Det var fotball, håndball, friidrett, jogging og svømming.

Til Gran Canaria

Sara visste ganske snart hva hun måtte gjøre. Hun søkte på nettet etter flybillett til Gran Canaria så snart som mulig. Hun fant ingenting på Norwegian og SAS. På Avinors hjemmeside så hun at flyselskapet Sunclass hadde en flygning til Gran Canaria tidlig neste morgen. Etter et par mislykkete forsøk på å nå fram til flyselskapet på telefonen, bestemte hun seg for å møte opp på flyplassen et par timer før flyet skulle gå for å se om hun kunne få et ledig sete.

Selv om det var blitt litt seint på kvelden bestemte hun seg for å ringe sjefen sin, politiinspektør Jonas Dale. De to hadde en heller dårlig kjemi. Sara visste at han kom til å bli irritert over å få en telefon fra hennes så seint på kvelden. Selv tenkte hun at en ansatt i politiet helt soleklart måtte finne seg i det, også om en var nestkommanderende i politidistriktet.

Sara slo nummeret og hun hørte et grynt i den andre enden da oppkallingen ble besvart. Hun gikk rett på sak og sa at hun ville reise til Gran Canaria for å finne søsteren sin som var forsvunnet på øya.

«Hvor lenge har du så tenkt at du skal være borte fra jobben din», spurte inspektøren.

«Det er umulig å si, så lenge det er nødvendig», svarte Sara.

«Din søknad om ulønnet permisjon er avslått. Hvis du ikke dukker opp på kontoret når du skal i morgen, er det kanskje lurt av deg å begynne å se deg om etter noe annet å drive med», sa politiinspektør Dale.

«Akkurat det er vel ikke du alene om å bestemme. Vi har jo fortsatt en fagforening i politiet», sa Sara og avsluttet samtalen. Hun tenkte at dette var det nærmeste man kommer en avskjed på grått papir.

Neste morgen tok Sara en taxi til Flesland flyplass. Hun forklarte situasjonen og behovet hun hadde for kvinnen i innsjekkingsskranken til Sunclass. Kvinnen viste stor forståelse og sa at det var en ledig plass på flyet på grunn av sykdom. Hun sjekket Sara inn på den ledige plassen.

«Da blir det 450 kroner å betale og det inkluderer også returbillett om to uker», sa den hjelpsomme kvinnen.

Sara hadde ikke vært på Gran Canaria tidligere. Reisen med Airbus A321 til Sunclass Airlines tok fem timer. Fra flyplassen tok hun en taxi til den lokale politistasjonen i Arguineguin. I resepsjonen spurte hun etter Josuf og et minutt senere stod hun overfor en spanjol av den sosiale og pratsomme sorten. Hun fikk vite at enda en ung kvinne var forsvunnet på øya siden de to hadde snakket sammen på telefonen dagen før. Det var en ung dansk kvinne. Også hun var forsvunnet under en joggetur langs stranden tidlig om morgenen. Men politiet hadde ingen spor å gå etter i etterforskningen, ingen var pågrepet, ingen var mistenkt. Politiet hadde heller ikke gjort seg opp noen teori om hva som kan ha skjedd.

«Vi holder alle muligheter åpne», sa den joviale spanjolen. Han begynte på en lang, men for Sara helt unødvendig utredning om hva det innebar.

«Jeg holder kontakten», sa Sara smilende og forlot politistasjonen etter at hun i resepsjonen hadde spurt om veien til Sjømannskirken. Der spurte hun etter daglig leder Harald Espelid og ble ført til hans kontor. Sara startet samtalen med å be om unnskyldning for at hun hadde vært litt hissig i telefonsamtalen de to hadde hatt dagen før. Espelid ga uttrykk for at han hadde stor forståelse for den smertefulle situasjonen Sara var i.

«Det er jo også alle vi ved Sjømannskirken», sa han.

Sara fikk opplyst at det i løpet av et år var 11.000 nordmenn innom Gran Canaria. Om lag 2.000 av dem bodde fast på øya. De hadde meldt utflytting fra Norge og sagt fra seg sitt norske statsborgerskap. De øvrige oppholdt seg på øya for kortere eller lengre tid, inntil seks måneder i året slik reglene fra NAV åpner for.

«Du er velkommen til å ta kontakt når som helst, også utenom våre faste åpningstider. Vi har åpent hver dag. I kveld er det forresten fest på kjerka. Det blir en kanarisk aften. Du er velkommen dit, om det skulle være mulig i forhold til ditt arbeid med å lete etter din søster».

«Har du fått ordnet med hotellplass», spurte Espelid. Da Sara svarte benektende på det sa han at han kunne ble sekretæren ved kirken ta noen telefoner for å ordne det. Da Sara skulle forlate Sjømannskirken kom sekretæren og fortalte at hun hadde fått rom til Sara på Servatur Green Beach Hotel. Hun forklarte henne veien dit.

Etter å ha sjekket inn på hotellet gikk Sara ut for å gjøre seg kjent i området. Hun kjente at hun var sulten og gikk inn på restauranten til Dansken ved rundkjøringen i Patalavaca. Etter at hun hadde spist kom hun i prat med en dansk servitør. Sara fortalte at hun var kommet til Gran Canaria for å lete etter søsteren som var blant de kvinnene som var forsvunnet på øya. Hun viste et bilde av Rebekka til servitøren og spurte om hun hadde sett henne.

«Nei», svarte servitøren, «det har jeg ikke. Men det har vært en mann innom her på restauranten noen ganger og vist bilde av en annen kvinne som han sier er forsvunnet. Jeg tror han er norsk og nå ser jeg ham gå på den andre siden av veien», sa den danske kvinnen og pekte på en mann som gikk i raskt tempo sørover mot Green Beach og Arguineguin.

«Takk for opplysningen», sa Sara. Hun reiste seg, fikk betalt og forlot restauranten. Da hun kom ut så hun at mannen gikk langs veien mot Arguineguin. Hun småløp etter ham for å komme litt nærmere. Hun holder en avstand på rundt femti meter. Mannen fortsatte over den lange viadukten langs veien. Han passerte det kritthvite Sunwing Hotel og gikk videre langs hovedveien forbi Dorado Beach Hotel. Etter å ha kommet over rundkjøringen fortsatte han langs hovedveien. Da han hadde passert bensinstasjonen utenfor kinarestauranten Mandarin krysset han gaten og fortsatte rett fram mellom politistasjonen og den katolske kirken San Antonio. Sara legger merke til at han går mot en trang gate. Hun øker tempoet og legger seg rundt ti meter bak ham. Mannen slår ned på tempoet når han kommer inn i den trange gaten. Han ser seg tilbake og møter Saras blikk. Smauet fortsetter inn i en kraftig sving ut mot en bredere gate og en liten park. Da Sara kommer fram dit kan hun ikke lenger se mannen noe sted. Hun går litt fram og blir stående og se seg rådvill omkring. Da hører hun en stemme bak seg.

«Hei, er det meg du ser etter», sier mannen, som nå står to meter bak henne

«Ja», svarer Sara med et smil, «jeg lurer på om du kan hjelpe meg med å finne søsteren min», sa hun og trakk fram bildet av Rebekka. Mannen så lenge på bildet, så ristet han benektende på hodet og ga det tilbake til Sara. Han tok fram et bilde og viste det til Sara.

«Dette er min datter, Anna. Hun var den første av kvinnene som forsvant på Gran Canaria», sa han.

Sara så lenge på bildet. Det viste en lyshåret og vakker ung kvinne, ikke så ulik Rebekka, synes hun.

De to satte seg ned på en benk i parken. Mannen fortalte at han heter Karl Haugland, at han tidligere har jobbet som politietterforsker, men at han nå er avdelingsdirektør i Politidirektoratet og at han hadde vært på Gran Canaria i to dager.

«Vet du noe om hva som kan ha skjedd», spør Sara.

«Ingenting, absolutt ingenting», svarer Karl Haugland fortvilet. «Det hele virker veldig profesjonelt. Nå er det altså fire kvinner som er forsvunnet, min datter Anna, din søster Rebekka, en finsk kvinne og en dansk kvinne som forsvant tidlig i morges. Alle fire har blitt borte tidlig på morgenen. Trolig har de da vært ute på joggetur. Jeg har bragt på det rene at den meste populære joggeruten er langs stranden mellom Sjømannskirken og Anfi del Mar, det storslåtte ferie-anlegget som nordmannen Bjørn Lyng bygget opp fra 1988.  Men det er også en del joggere som foretrekker turområdet i fjellene. De sprekeste jogger omtrent rett opp fra Patalavaka til Korset på toppen av fjellet ovenfor. Derfra kan du fortsette langs fjelleggen inn til Sukkertoppen og Norskeplassen. Dette er populære mål også for turgåere som tar det mer rolig og gjerne går tur litt senere på dagen. Det kan virke som de fire kvinnene som er forsvunnet ikke har etterlatt seg noen spor. De har bare forsvunnet. Men det er klart at noen må vite hva som har skjedd. Og de kan meget godt tenkes å være her på øya fortsatt. Kanskje har de planer om flere bortføringer. Og det kan godt være at de som står bak dette har sine medhjelpere her på Gran Canaria».

Karl Haugland fortalte at han bodde på Anfi del Mar og at han håpet at de to kunne samarbeide om å finne de forsvunnede kvinnene snarest mulig i god behold.

Fest på kjerka

De to gikk sammen ned mot hovedveien. Sara hadde bestemt seg for å gå på festen på Sjømannskirken. Hun tenkte at det kanskje kunne være nyttig. Hun regnet med at det der kunne være mange mennesker samlet og at hun kunne komme i prat med noen som hadde noe nyttig å fortelle. Hun tok avskjed med Karl Haugland og gikk til kirken.

Det var godt med folk i kirkerommet. Sara ble sittende ved et bord med to menn. Den ene var snakkesalig og den andre langt mer stillferdig. Den snakkesalige presenterte seg som Mustafa og den stillferdige sa kort at han het Abdullah. Mustafa var liten av vekst, mens Abdullah var høy, nesten like høy som Sara. Mustafa fortalte at både han og Abdullah jobbet på Anfi del Mar. De kom fra Marokko og hadde en tid jobbet som timeshare-selgere på Anfiet.

«Men selv om jeg ikke lenger arbeider som timeshare-selger, kan jeg hjelpe deg med å kjøpe en andel eller to hvis du er interessert», sa Mustafa.

«Nei, takk», svarte Sara høflig.

Mustafa fortalte at de nå var tekniske servicemedarbeidere. Under bakkenivå er det en hel verden av tekniske installasjoner som er nødvendige for å holde det store og kompliserte ferieanlegget i gang.

På festen ble det servert god mat fra det kanariske kjøkken, det var kanarisk musikk og det ble orientert om øyas historie, fra den steg opp av havet i et voldsomt vulkanutbrudd, til de første innbyggerne – berberne – kom fra Nord-Afrika. Senere ble de forskjøvet av spanjolene, som trengte disse øyene som baser under sine sjøreiser for å erobre mest mulig av verden.

Mens Mustafa pratet hele tiden fulgte Abdullah nøye med på alle gjestene på kirkefesten. Iblant reiste han seg fra stolen sin og spaserte rundt i lokalet, men uten å prate med noen.

Sara lurte på hvorfor de to marokkanske mennene deltok på festen på den norske Sjømannskirken. Hun spurte dem om dette. Da ble det stille lenge. Omsider tok Mustafa ordet for å gi et svar.

«Vi har skjønt at to norske kvinner er forsvunnet på Gran Canaria i det siste. Vi deltar på dette arrangementet i Sjømannskirken for å vise vår støtte og solidaritet», sa han.

Under konserten med kanarisk musikk ble Sara sittende og tenke på samtalen med Karl Haugland tidligere på dagen. Hun tenkte på det han hadde sagt om at gjerningsmennene og deres medhjelpere fortsatt kunne være på Gran Canaria. Noen på øya visste trolig hva som hadde skjedd. Kanskje noen av dem var på festen på Sjømannskirken denne kvelden.

Sara snakket med daglig leder Harald Espelid og bad om å få si noe helt på slutten av festen. Det fikk hun lov til. Hun sa da at hun var kommet til Gran Canaria for å prøve å finne søsteren sin Rebekka, som hadde jobbet som diakon på Sjømannskirken og som nå var forsvunnet. Hvis noen vet noe om forsvinningen og hva som kan ha skjedd, ville hun bli svært takknemlig om de kunne kontakte henne. Hun gjentok mobilnummeret sitt flere ganger.

Sara ble vekket dagen etter av at mobiltelefonen ringte. Det var Karl Haugland. Han fortalte at denne morgenen var enda en ung kvinne forsvunnet. Det var en kvinne fra Sverige. Haugland foreslo at de to møttes for å se om de kunne finne noen fellestrekk som kunne være nyttig i deres etterforskning. Sara var enig i det og de avtalte å møtes utenfor Spar-butikken på Anfi del Mar en time senere.

De spaserte da inn i hagen på Anfiet og fant en benk de satte seg på. Karl Haugland tok fram en skriveblokk og en kulepenn.

«Nå er det fem kvinner som er forsvunnet her på Gran Canaria. Vi får se om vi kan finne noen likhetspunkter som kan hjelpe oss videre. Jeg har tidligere i dag hatt et møte med Josuf i det lokale politiet og fått en del opplysninger hos ham. Han opplyser at alle kvinnene som er forsvunnet har lyst hår. De har også lys hud. Det vil si at de forsvant kort tid etter at de kom til Gran Canaria slik at de ikke har rukket å bli brunet i huden av solen. Josuf opplyser også at det ikke er kommet krav om løsepenger for noen av kvinnene. Det tyder jo på at hensikten med kidnappingene ikke er økonomisk vinning.»

«Hva skulle det ellers være», spør Sara, «seksuell nyting, makt, en annen form for økonomisk vinning eller en kombinasjon av noen av disse tingene. Kan det tenkes at noen vil bruke dem til sexslaver?»

«Det er ikke godt å si», svarte Karl Haugland med en dyster mine.

Josuf sa forresten at det nå blir sendt store politistyrker både fra fastlandet og andre deler av Kanariøyene til Arguineguin. Myndighetene vil sette en effektiv stopper for dette nå.

De to reiste seg fra benken og spaserte rundt parken. De nærmet seg båthavnen da Sara synes hun så Mustafa stige i land fra en stor cabincruiser. Han så seg rundt og gikk med raske skritt inn den åpne porten til det tekniske anlegget til Anfiet.

«Jeg skulle gjerne visst hva som skjuler seg der inne», sa Sara.

«Det kan vi jo prøve å finne ut av», svarte Karl, «men da må vi ta på oss andre klær slik at vi ikke blir så lett gjenkjennelig. Vi må jo regne med at det er satt opp en del overvåkingskameraer i området her».

«Jeg skulle gjerne sett opptakene fra disse overvåkingskameraene den siste tiden», sier Sara. «I Norge hadde det vært en enkel sak å få til. Men jeg er usikker på om det vil være like enkelt for utenlandske politifolk her i Spania».

«Det burde kunne gå greit», svarer Karl, «jeg skal ta det opp med Josuf, så kan vi gå sammen til ledelsen i Anfiet og få tilgang til disse opptakene».

VG på plass

Mens de fortsetter å gå mot sandstranden på Anfiet, får Karl en oppkalling på mobiltelefonen. Han setter seg ned på en lav mur ved utescenen til Anfiet. Sara blir stående et stykke unna og ser seg om. Etter noen minutter var telefonsamtalen ferdig.

«Det var fra VG. De har sendt en journalist og en fotograf hit til Arguineguin for å dekke forsvinningene, som nå er en het mediesak i Norge. De har tatt inn på Radisson og vil gjerne treffe oss så snart som mulig. Jeg sa at vi kunne treffe dem på hotellet deres om noen minutter. Så kan vi gå til politistasjonen etterpå og få med Josuf til å se på overvåkingskameraene på Anfiet», sa Karl.

Sara sa at hun var litt skeptisk til å stå fram i VG.

«Det trenger du ikke å avgjøre nå. Vi kan først ta en prat med dem og hvis de ønsker bilde og uttalelser fra deg som de skal bruke i avisen kan du avgjøre der og da om du ønsker det. Min erfaring er at det ofte er lurt av politiet å samarbeide med pressen. Det er mange saker som er blitt oppklart på den måten. Vi bestemmer jo selv hvor lenge samarbeidet skal vare og hvor omfattende det skal være», sa Karl.

Sara og Karl spaserte opp til hovedveien fra Puerto Rico og gikk langs den til resepsjonen på Radisson. Der satt VG-teamet og ventet på dem. Det var to unge kvinner, journalisten Anette Golten og fotografen Hannah Epland. Anette sa at de hadde fått tips om at det var to norske politifolk på Gran Canaria for å lete etter en datter og en søster som var blant kvinnene som var forsvunnet. Hun sa at de gjerne ville lage en sak på det.

Karl svarte straks at han for sin del var med på det. Etter å ha tenkt seg om en stund svarte Sara at det var greit også for henne.

«Kanskje vi kan gå ned på strandpromenaden og ta noen bilder der», foreslo Hannah.

De tok heisen ned, gikk gjennom hotellets hage og ut på promenaden.

Etter at møtet med VG-reporterne var ferdig, gikk Sara og Karl til politistasjonen for å få Josuf med på å sjekke overvåkingskameraene på Anfiet.

«Jeg har nyheter til dere», men jeg tror ikke at det er gode nyheter», sa Josuf alvorlig. «Etter det jeg har fått opplyst er det funnet deler av det som kan være liket til et menneske på fjellet Sukkertoppen. Delene er sendt til analyse på politistasjonen i Las Palmas. Jeg har ikke sett likdelene selv, men etter det jeg skjønner skal det være biter av bein. Vi vet ikke hvor lenge de har ligget ute i naturen, men regner med å få svarene fra undersøkelsen ganske snart.

Selv om beinfunnet på Sukkertoppen kunne peke i en annen retning for hvor åstedet for de kriminelle handlinger var, gikk han straks med på å få undersøkt overvåkingskameraene på Anfiet. De tre satte seg i en politibil og dro mot Anfiet. Direktøren på ferieanlegget var klar til å samarbeide og tok de tre politifolkene med seg til et rom i den tekniske avdelingen der de kunne se gjennom opptakene. I dette rommet satt allerede Mustafa og Abdullah. De hilste og skulle til å forlate rommet da direktøren bad dem om å bli værende.

«Dere må hjelpe disse tre politifolkene til å se igjennom de opptakene de ønsker. Langs veien ut mot stranden har vi tre overvåkingskameraer – ett der veien fra hovedveien kommer ned til anlegget, ett ved utescenen og ett ved båthavnen. Hvilke datoer er det dere ønsker å se», spurte direktøren.

Karl nevnte datoen da den første kvinnen, hans datter Anna, forsvant. Mustafa får opptakene fra de tre kameraene fra den dagen opp på tre skjermer. Han ruller opptaket raskt fram til de ser en kvinne som kommer joggende.

«Det er Anna», utbryter Karl.

Den joggende kvinnen kommer også opp på opptaket ved utescenen. Men det er ingenting på opptaket fra båthavnen. Opptaket viser ingenting, det er helt blankt.

«Hva skal dette betyr», spør direktøren.

«Det må være en teknisk feil», svarer Mustafa.

«Dette er meget alvorlig», sier direktøren.

Mustafa blir bedt om å finne fram opptaket for dagen da den neste kvinnen, Saras søster Rebekka, forsvant. Da skjer nøyaktig det samme. Fra det første kameraet viser opptaket fra tidlig om morgenen en ung kvinne som kommer joggende. Sara gjenkjenner henne straks som Rebekka. Hun dukker også opp på opptaket fra området ved utescenen. Men på kameraet fra båthavnen er det blankt også denne gangen. Det samme gjentar seg på opptakene for de tre datoene de andre tre kvinnene forsvinner. Det er blankt på opptaket fra båthavnen.

Direktøren er rasende.

«Hva er det som har skjedd her?. Jeg vil ha full rapport innen lunsj i morgen», sier han til Mustafa.

Alle forlater det lille kontoret med opptaksutstyret. Direktøren beklager overfor de tre politifolkene og forsikrer at han skal undersøke hva som har skjedd.

«Det er jo helt klart at noen har tuklet med opptakene fra overvåkingskameraene», sier Sara til Karl etter at Josef har kjørt tilbake til politistasjonen. «Det må ha skjedd noe ved båthavnen som noen ønsker å skjule. Kvinnene kan ha blitt tatt her og så er de enten tatt inn i det tekniske anlegget på Anfiet eller så kan de være brakt om bord i en båt i båthavnen. Hvis det siste er tilfelle, kan de fortsatt være om bord på båten eller så kan de være fraktet bort til et annet sted. Det kan være til et annet sted på Kanariøyene eller det kan være til et sted på vestkysten av Afrika. Det er vel Marokko som er det afrikanske landet som ligger nærmest Kanariøyene», fastslår hun.

De to går til Sjømannskirken. Der treffer de VG-reporterne. De er akkurat ferdig med et intervju med daglig leder. De fire blir nå sittende sammen med kaffe og vafler.

«Er det en ide å sette opp en felle for kidnapperne», foreslår VGs fotograf Hannah. «Hvis det er slik at det bare er lyshårete kvinner som blir kidnappet, så kan kanskje jeg være en egnet lokkedue», sier hun.

Når forslaget først er reist, blir de fire fort enige om at dette kan være en god ide. De bruker de neste timene til å legge en detaljert plan for en slik aksjon. De spaserer ruten fra nedsiden av Radisson og mot Anfi del Mar. Det er denne korte ruten Hannah skal jogge tidlig neste morgen. De tre andre skal holde seg skjult på tre forskjellige steder mellom utescenen på Anfiet og båthavnen. De skal stå så nært hverandre at de kan slå til i fellesskap og fange kidnapperne om de forsøker seg denne morgenen.

Sara er svært bekymret over opplysningene hun fikk av Josuf tidligere på dagen om funnet av beinrestene på Sukkertoppen. Hittil har hun ikke tenkt annet enn at hun skal finne Rebekka i live og i god behold. Hun bestemmer seg for å gå til politistasjonen for å høre om de har fått resultatene fra Las Palmas.

Josuf er fortsatt på kontoret, men sier at han ikke har tid til å snakke med henne.

«Når vil du få tid», spør Sara.

«Det kan bli lenge til», svarer han. Den vanligvis så snakkesalige spanjolen er nå veldig taus.

«Jeg skal ikke bruke lang tid. Har du fått resultatet fra undersøkelsen av beinrestene», spør hun.

«Ja», svarer han, «men jeg har ikke tid nå», gjentar han.

«Var det bein fra et menneske», spør Sara.

«Nei», svarer Josuf.

«Hva stammet beinet fra da», spør Sara igjen.

«En geit», svarer Josuf og forsvinner ut av kontoret sitt.

Sara blir stående igjen alene på kontoret hans med sine svært blandete følelser. Hun kjenner at hun føler for å le. Men mest av alt er hun lettet, lettet over at det ikke er søsterens bein som ble funnet i fjellet. Dermed er håpet om å finne søsteren i live og i god behold tilbake for fullt.

Straks hun går ut av politistasjonen ringer hun Karl Haugland for å gi ham disse opplysningene. Det er tydelig at han også er lettet over å få vite dette.

På kina-restaurant

Sara kjenner at hun er sulten og begynner å tenke på et sted å spise da hun får et oppkall på mobiltelefonen. Det er Mustafa som ringer. Han inviterer henne til middag på kina-restauranten Palacio Chino rett ovenfor Sjømannskirken.

Sara tenkte at en middag med Mustafa kunne bli nyttig slik situasjonen nå var, så hun takket ja til tilbudet hans. Hun passet på å ringe til Karl og orientere ham om middagsavtalen, bare sånn for sikkerhets skyld, som hun sa.

Mustafa er på plass når Sara kommer til restauranten noen minutter etter at han ringte. Han sitter ved et bord like ved inngangen. Mustafa er like pratsom nå som han var på festen på Sjømannskirken kvelden før.  Han forteller at han tok sin utdanning i Tyrkia og at Erdovan er hans store politiske forbilde.

«Det finnes ikke maken til politisk teft og effektivitet enn det Erdovan utøver», sier han.

Plutselig slår han om stilen og blir hemmelighetsfull.

«Kjenner du meg igjen», spør han.

Sara blir usikker på hva han mener.

«Ja», sier hun lattermildt, «jeg kjenner deg igjen fra vi pratet sammen i Sjømannskirken i går».

«Det var ikke i går jeg mente. Kjenner du meg igjen fra en tidligere periode i livet ditt», spør han. Mens han hittil har snakket engelsk, går han nå over til å snakke norsk.

Sara blir overrasket over dette og ser nøye på Mustafa. Plutselig ser hun for seg en gutt som bodde i en av blokkene i St. Halvards vei i hennes barndom. Han tilhørte en innvandrerfamilie og ble av alle regnet for å være småkriminell. Han stjal det han kunne stjele. Noe av det han likte best var å stjele mopeder, scootere og motorsykler og kjøre med dem til bensintanken var tom. På grunn av ham, og ham alene, var det ofte politi å se mellom jernbaneblokkene i St. Halvards vei.

«Jeg kan se at du nå kjenner meg igjen fra St. Halvards vei. Jeg var nok en urolig sjel med stor eventyrtrang på den tiden. Men livet mitt har snudd og nå ønsker jeg å bidra til det gode i samfunnet. Men iblant er det slik at vi må knuse noen egg for å få laget omelett», sier Mustafa.

«Hva i all verden mener du med det», sier Sara.

«Jeg ønsker å samarbeide med deg», sier Mustafa, «eller rettere sagt at du skal samarbeide med meg».

«Hva ville et slikt samarbeid innebære», spør hun.

«Det er ikke så mye jeg kan si om det nå», svarer han.

«Men hva er det som gjør at det akkurat er meg du ønsker å samarbeide med», spør Sara.

«Jeg ble veldig imponert over appellen du holdt på festen på Sjømannskirken i går. Med de overbevisende egenskapene du der viste, er du akkurat den personen jeg trenger», sier Mustafa.

«Men den appellen har ikke ført til at jeg har fått noen opplysninger som har ført oss nærmere en oppklaring av forsvinningene», sier hun.

«Det er vel fordi ingen av dem som var til stede visste noe om det som har skjedd», sier han.

«Det er en grunn til at jeg har invitert deg på middag på en kina-restaurant», sier Mustafa.

«Og hva er det», spør Sara.

«Hvis jeg var deg, ville jeg konsentrert meg om det kinesiske miljøet her på Gran Canaria. Det er ganske stort og de har en omfattende etterretning. Kineserne vet alt», sier Mustafa.

«Hva mener du», spør Sara.

«Bare for å ta et enkelt eksempel. Jeg husker jo at du og Rebekka bodde i Skivebakken før dere kom til St. Halvards vei. La meg vise deg noe», sier Mustafa og reiser seg. Han ber Sara følge etter ham. Han stopper til venstre for bardisken.

«Se på veggen her», sier Mustafa. Der er det et bilde av Fløibanen i Bergen og et bilde fra Skivebakken. Bildet er tatt et godt stykke oppe i bakken og du ser Domkirken og Vågen i bakgrunnen.

«Hvordan kunne kineserne vite at du som er gjest her på restauranten i dag kommer fra Bergen og fra Skrivebakken? Hvordan kunne de vite det hvis det ikke var for at de vet alt», spør Mustafa

«Det er jo også en mulighet for at du trekker dette veldig langt», sier Sara, «jeg har jo allerede oppdaget at de er veldig mange nordmenn her i Arguineguin. At de næringsdrivende gjerne prøver å fri til nordmenns følelser kan ikke overraske noen».

«Kineserne vet alt. De sitter med løsningen for deg», sier Mustafa

Lokkeduen

Sara våkner klokken halv fem. Hun hopper straks ut av sengen. Hun har avtalt med Karl og VG-teamet at de skal møtes på strandsiden av Radisson-hotellet. De tre andre er på plass når Sara kommer dit. De spaserer mot Anfiet. De blir enige om hvor Karl, Sara og Anette skal gjemme seg og være klare til å slå til mot kidnapperne dersom de skulle angripe Hannah. Karl står bak utescenen, Anette står bak en restaurant nærmere båthavnen og Sara finner seg et skjulested like ved båthavnen.

Hannah konstaterer at de tre hjelperne hennes er på plass og at de er godt skjult fra veien. Hun jogger tilbake mot Radisson og etter noen minutter snur hun og jogger tilbake mot Anfiet. Hun kjenner at spenningen i henne stiger mange hakk. Et øyeblikk blir hun usikker om dette var så lurt. Men alt går greit når hun kommer inn mot Anfiet. Og alt går greit når hun passerer utescenen. Men i det hun er på høyde med båthavnen er det to menn som kommer mot henne. Den ene legger en hånd over munnen hennes. I hånden har han en klut med en illeluktende væske. Den fører til at Hannah er i ferd med å miste bevisstheten. Det siste hun får med seg er at også Sara får samme behandling. Begge kvinnene bli slept om bord i en stor cabincruiser i båthavnen. Den kraftige motoren på båten blir straks startet og båten forlater båthavnen.

Sara og hennes medarbeidere hadde vært tidlig ute denne morgenen. Men det var noen som hadde vært enda tidligere ute. De hadde sett alt som foregikk ved Anfiet fra de fire kom dit. Dermed hadde de en lett jobb med å sette de fire ut av spill. Både Karl Haugland og VG-journalist Anette ble brutalt slått ned.

Da Sara våknet merker hun at hun ligger på dørken i en lugar i en båt som går med full fart. Hendene hennes er bundet sammen på ryggen. Også beina er bundet sammen med rep rundt anklene. Hun ser at Hannah ligger ved siden av henne på gulvet. Også hun er bundet på samme måte. Etter en stund våkner også Hannah.

Sara har ingen forestillinger om hvor lang tid det har gått når båten plutselig stanser. Gjennom båtvinduet ser hun en brygge som båten blir lagt inn til. I det samme går døren til lugaren opp. Inn kommer Mustafa.

«Din drittsekk», utbryter Sara med det samme hun ser ham. «Er det dette du mener med å knuse egg», spør hun.

Mustafa svarer ikke noe på det. Abdullah kommer inn på lugaren med en pistol i den ene hånden. Han retter pistolen mot de to kvinnene mens Mustafa fjernet repene rundt anklene deres. Han ber dem så gå på land.

Sara ser at det ligger et lite hus ved enden av bryggen. Lenger inne på land ser hun flere større bygninger. Sara og Hannah blir ført inn i det lille huset. Der er det en seng langs to av veggene. På vindussiden mellom sengene står det en stol. Mustafa setter seg på denne stolen og ber de to kvinnene sette seg ned på hver sin seng. Abdullah setter seg på en stol ved døren.

«Hvor er vi nå», spør Sara.

«Vi er nå i det strømløse sjeikdømmet El Elekt i Marokko.

«Er Rebekka her», spør Sara.

«Rebekka er her. Du skal få møte henne senere i dag. Hun har et daglig program som hun må gjennomføre også i dag», svarer Mustafa.

«Hva slags program er det», spør Sara.

«Det er litt vanskelig å forklare. Det har noe med trening og god pleie å gjøre. Dette har noe med det å knuse egg for å lage omelett å gjøre. Det har seg slik at sjeiken vår, Am Per, om kort tid skal feire sin 80-årsdag. I den forbindelse ønsker vi å gi ham en storslått gave som står i stil med det han har interessert seg for hele sitt lange liv», sier Mustafa.

«Og hva er det sjeiken har vært opptatt av hele livet», spør Sara.

«Kvinner», svarer Mustafa. «Og så er det sånn at de aller fleste kvinner i denne delen av verden har mørkt hår og mørk hud. På sine gamle dager har sjeiken blitt stadig mer opptatt av unge kvinner med lyst hår og lys hud. Og det ønsker vi å gi ham i gave på 80-årsdagen», forklarer Mustafa.

«Hvem er vi i denne sammenhengen», spør Sara.

«Vel», svarer Mustafa, «det er først og fremst meg. Eller egentlig bare meg. Jeg har et nytt lite harem under bygging. Sjeiken har jo et lite harem fra før, så dette nye blir et tilleggsharem. Det skal vi innvie på sjeikens 80-årsdag om noen uker».

«Har den 80 år gamle sjeiken så store behov på dette feltet», spør Sara.

«Det er ikke noe vi snakker høyt om. Men det er tydelig at han har en viss glede av å se på de unge kvinnene», svarer Mustafa.

«Du har altså gjort deg til en meget grov kriminell for at en 80 år gammel mann skal ha noe vakkert å se på», sier Sara. Hun kjenner at hun blir opprørt.

«Dette er bare en nødvendig del av en større plan, svarer Mustafa. «Jeg regner med at sjeiken på sin 80-årsdag vil utpeke sin etterfølger og jeg er i ferd med å sørge for at det blir meg. Da kan jeg sette i gang det store prosjektet mitt».

«Og hva går det prosjektet ut på», spør Sara kjølig.

«Jeg har i det siste studert nøye all statistikk som viser hvilken fremtid Europa går i møte. Landene i Europa står foran en eldrebølge som svært få aner omfanget av. Hvem skal pleie alle disse eldre? Europa vil om ikke mange årene mangle hundretusener av sykepleiere, hjelpepleiere og andre helsearbeidere og omsorgspersoner. Europa selv har langt fra ungdommer nok til å dekke dette behovet. De har også en kulturell som ikke akkurat fremelsker pleie av eldre. Helt annerledes er det med ungdommene i Afrika og særlig de som har islamsk bakgrunn. Hos dem er pleie av eldre en viktig del av religionen. Jeg vil oppfordre ungdommer fra hele Afrika til å komme hit til det som forhåpentligvis snart blir mitt sjeikdømme. Så skal jeg frakte dem trygt til Gran Canaria og gi dem den utdanning de trenger der. Når utdanningen er gjennomført vil jeg transportere dem til deres tjenestested et eller annet sted i Europa. Jeg regner med at EU og sosial- og helsemyndighetene i de ulike land vil gi økonomisk støtte til dette prosjektet», sier han.

«Du var ikke alene da du overfalt Hannah og meg i båthavnen på Anfiet og slepte oss om bord i båten», spør Sara.

«Nei, det er riktig, jeg hadde flere medhjelpere. Abdullah var en av dem Det var også noen timeshare-selgere på Anfiet som var med. Jeg hadde egentlig tenkt å holde på litt lenger og fått flere kvinner til haremet. Men jeg var nødt til å avbryte nå fordi jeg har fått et portugisisk krigsskip etter meg».

«Hva er det du har fått etter deg», spør Sara.

«Et portugisisk krigsskip», gjentar han, «jeg så i en avis at et slikt krigsskip var observert i kanariske farvann. Da tenkte jeg at den spanske marine har fått hjelp av Portugal til å kjempe mot meg og mitt store prosjekt», sier Mustafa.

«Etter det jeg har forstått så er et portugisisk krigsskip en manet og ikke noe krigsskip», sier Hannah.

«Hadde jeg visst det kunne jeg jo ha fortsatt litt til», sier Mustafa.

«Hva har du tenkt å gjøre med Hannah og meg», spør Sara.

«Det beste hadde jo vært om dere gikk inn i det nye haremet uten for mye oppstuss», svarer han.

«Men nå er tiden inne til at du kan få møte Rebekka og de fire andre kvinnene som er kommet hit fra Gran Canaria. De får ikke gå ut i solen, så dere må møte dem i den overdekte gårdsplassen foran det nye haremet», sier Mustafa.

Rebekka setter i et gledeshyl når hun ser søsteren sin komme gående mot seg. De to kaster seg i armene til hverandre.

Sara ser at Mustafa har en pistol som stikker opp fra baklommen på buksen hans. Hun prøver å manøvrere seg rundt slik at hun kan få tak i pistolen. Men akkurat i det hun raskt trekker hånden fram for å gripe etter pistolen, oppfatter Mustafa situasjonen, trekker seg unna og retter pistolen mot Sara.

«Jeg kan ikke se det annerledes enn at vi er kommet til veis ende med deg. Men si ikke at jeg ikke har gjort mange forsøk på at dette skulle fått en annen slutt for deg», sier han.

I det samme høres to skudd i rask rekkefølge. Sara lukker øynene, men åpner dem når hun hører at Mustafas pistol faller i steingulvet. Hun ser at Mustafa tar seg til brystet og faller om på gulvet. Straks etter skjer det samme med Abdullah.

Sara blir nå klar over hvilken retning skuddene kom fra. Hun snur seg dit og ser VG-journalist Anette Golten og avdelingsdirektør i Politidirektoratet, Karl Haugland med hver sin pistol.

Karl Haugland forteller at de begge ble brutalt slått ned bakfra mens de stod og ventet på at Hannah skulle komme joggende til båthavnen. Men de fikk etter en stund hjelp av folk som kom til og kom raskt til bevissthet igjen. De fikk hacket mobiltelefonen til Sara og skjønte at hun var om bord i en båt i full fart på vei bort fra Gran Canaria og mot det afrikanske kontinent. Ved hjelp av Josuf fikk de tak i en hurtiggående båt fra båthavnen i Anfiet.

«Heldigvis kom vi fram slik at vi fikk forhindret det som var i ferd med å skje», konkluderer Karl Haugland.

Epilog

Sara er tilbake på jobb på Bergen sentrum politistasjon. Isfronten med politiinspektør Jonas Dale har fortsatt og forverret seg. Dale ble satt på jobben av Politidirektoratet for å rydde opp på politistasjonen i Bergen. Sara er lite imponert over det han har oppnådd. Hun synes det meste er blitt verre enn det var før. Men Dale er svært fornøyd med seg selv. Han har store forventninger om å bli ansatt som ny politimester når den stillingen snart skal besettes. I mellomtiden underholder han seg selv med en underfundig trakassering av Sara. Dagen etter at hun var tilbake i Bergen ble hun innkalt til hans kontor.

«Jeg trenger en person til en viktig jobb med å arkivere dokumenter på stasjonen. Tror du at det kunne være noe for deg? Du får tenke på det så kan vi snakkes om det senere», sa han da.

Noen dager senere ble Sara innkalt til Dales kontor på nytt.

«Jeg håper at du vil tenke nøye over mitt tilbud om en jobb i arkivet», sa han da uten å vente på noe svar.

En torsdag ettermiddag får Sara en meget spesiell oppkalling på mobiltelefonen. Det er fra ekspedisjonssjefen i Justisdepartement. Han starter med å si at han skal bringe de varmeste hilsener fra avdelingsdirektør Karl Haugland i Politidirektoratet. Haugland og ham selv er nå blitt enige med justisministeren om hvem som skal bli ny politimester i Bergen. Utnevnelsen skal skje i statsråd neste dag.

«Jeg ringer for å spørre om du er villig til å ta imot denne utnevnelsen», spør ekspedisjonssjefen.

Sara blir både svært overrasket og veldig glad, og hun takker straks ja til spørsmålet.

«Det var veldig gledelig» sier ekspedisjonssjefen, «da holder vi dette hemmelig til i morgen».

«Ja visst», svarer Sara og vet hvem som da skal få tilbud om en viktig jobb i arkivet.