Mannen stod like foran meg i innsjekkingskøen til rute DK1520s avgang fra Flesland flyplass i Bergen til Gran Canaria klokken 06:15 fredag 14. januar 2022.
Han kunne neppe sies å være en vakker mann hvis bare eksteriøret skulle bedømmes. Men ansiktet, og særlig øynene hans, tiltrakk min oppmerksomhet. Det virket som han stod der og lo med det ene øyet og gråt med det andre. En fascinerende mann, en mann med tvisyn. Med evne til å se de morsomme sider ved en sak og de alvorlige, de riktige og de gale, på samme tid.
Under flyturen ble jeg sittende ved siden av mannen med tvisynet. Jeg tok fram mitt lesestoff for reisen, «Ferdaminne fraa Sumaren 1860» av Aasmund Olavsson Vinje. Mannen i nabosetet la merke til det og nå smilte han med begge øynene.
Jeg kan se at du er en mann som har sans for den gode litteraturen, sier han til meg. Er det noen spesiell grunn til at du leser denne boken akkurat nå?
Det har seg slik, svarte jeg, at norsk journalistikk nå er inne i en stor og dramatisk omstillingsperiode. Og siden jeg har jobbet i bransjen i 35 år, er jeg opptatt av hvordan dette vil gå. Forfatteren av denne boken var også journalist, blant mye annet. For rundt 200 år siden fornyet han norsk journalistikk. Derfor har jeg tenkt at han kanskje har noen gode tips om hvordan norsk journalistikk i våre dager kan komme seg gjennom denne omstillingen på en god måte.
Ja, jeg kunne kanskje ha noen tips, sier mannen.
Jeg, hvorfor sa han jeg? Hører han dårlig eller leker han med meg? Smilet han kommer med tyder på det siste alternativet. Hvis det da ikke skulle være slik at jeg her står overfor et helt spesielt fenomen. Nå er det slik at jeg er en person som i utgangspunktet ikke utelukker at det er mer mellom himmel og jord enn det vi vanligvis tenker i det daglige. Men likevel? Inntil videre går jeg for tolkningen om at her er det en person som vil leke med meg. Jeg får leke jeg også.
Hvilke tips tenker du på da, spør jeg.
La oss oppklare en ting først. Du sa at jeg for rundt 200 år siden hadde fornyet norsk journalistikk. Det er vel strengt tatt en myte. Men det som er riktig er at jeg var den første bladmann som tok i bruk nynorsken. Det førte til en fornyelse av det journalistiske språket. Nynorsken gjorde journalistikken friskere og mer livsnær.
Men hva tenker du må skje med journalistikken i dag?
Jeg tenker at journalistikken må bli friskere, den må våge mer, svarer han. Journalistene må ikke være så redde for å fornærme de høye herrer, enten det er i politikken, næringslivet eller kulturlivet. Overdreven forsiktighet er ingen journalistisk dyd.
Det er bare det, svarte jeg, at når noen prøver på dette i praksis, så blir det lett en sak som havner i Pressens faglige utvalg.
Pressens faglige utvalg behandler pressens angivelige synder, sa mannen. Det er godt og nødvendig at det blir gjort. Men kunne vi tenkt oss at det ble opprettet et organ som skulle behandle pressens unnlatelsessynder. Slike synder er jo egentlig de verste for pressen. Vi må innvilge hver journalist en tabbekvote.
Du gjorde vel selv et kraftig innhogg i din egen tabbekvote da du anmeldte Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling «Arne»? Noen har betegnet denne anmeldelsen som ondsinnet.
Det er kanskje ikke den artikkelen jeg er mest stolt av. Men jeg følte at Bjørnson kom for tett inn på mitt område. Blåmann, Blåmann, bukken min, vet du. Hvorfor skulle han skrive bondefortellinger? Han hadde så mye annet han kunne skrive om.
Bjørnson tok det visst fint, sier jeg. Han bar ikke nag til deg. Da kona di, Rosa, døde, skrev han et vakkert trøstedikt til deg.
Ja, han gjorde det, svarer han. Nå ser jeg at han gråter med begge øynene.
«Hvad skulde en Journalist være?» spør jeg
Et godt spørsmål, sier mannen. «Hvad skulde en Journalist være?» Det spørsmålet var tittelen på en artikkel jeg skrev i Drammens Tidende da jeg var korrespondent i hovedstaden for avisen.
«Han skulde være en Lærer for Folk og Stat. Han skulde staa paaa Videnskabens og Civilisationens Høider, hvorfra han kunde overskue det Hele i sin organiske Sammenhæng. Han skulle saa at sige føle på Nationens Puls og som en kjærlig Læge forordne de bedste Mediciner.»
En lærer for staten og en lege for samfunnet, ville ikke det være å forstrekke seg en smule, spør jeg
Det er et høyt og edelt mål. Men journalister må ha noe å strekke seg etter. De må hele tiden utvide sine kunnskaper, suge til seg ny viten over alt der den måtte være å finne.
Journalistikken må være nyttig og gi glede. Kunnskap skal styre by og land. Journalistene må gi folket kunnskaper, folkeopplysning. Samtidig må det gi folket en stemme. På dette felt forsømte avisene seg en tid. Det ble til fulle utnyttet av de sosiale mediene.
Avisene må slippe folket til. Åpne debattsider, der hvem som helst kan sende inn sine innlegg, er bra. Men det er ikke nok. Pressens folk må være mer aktive. De må oppsøke folk og be dem om å skrive. Det må etableres et samarbeid mellom journalister og leserne. Leserne må bli medarbeidere.
Journalister må ut av kontorene. Gi seg i snakk med folk overalt og til alle tider. De må til enhver tid vite hva som rører seg blant folk. Det ville være er en fordel om flere journalister hadde praktisk yrkesbakgrunn.
Er det mer underholdning du vil ha i pressen?
På ingen måte. Men jeg ser for meg at deler av journalistikken blir mer personlig. Jeg tror at de enkelte mediene i enda større grad må dyrke noen navn, profiler, heter det vel i dag. Her kan vi lære litt av bokbransjen. Når en kjent forfatter kommer med en ny bok, er forfatterens navn satt med store typer på forsiden. Tittelen er ofte satt med små typer. Folk velger hvilke bøker de vil lese ut fra hvem som har skrevet dem. Slik vil det i økende grad bli i pressen også. Leserne velger hvilke artikler de vil lese ut fra hvem som har skrevet dem. Dette gjelder analyser og kommentarer. Når det gjelder den løpende nyhetsformidling er det annerledes. Den skal jo være så objektiv og nøytral som det er mulig.
Det må også bli mer humor i pressen, og da tenker jeg på kvalitetshumor. Norsk tv-underholdning i dag er et sørgelig kapittel, i hvert fall i den grad hensikten er at folk skal få seg en god latter. Ludvig Holberg burde være pensum på alle journalistutdanninger.
Og så må det være mer poesi.
Det ligger vel ikke for alle, skyter jeg inn. Du kan ikke forvente at alle journalister kan skrive dikt som «No ser eg atter slike fjell og dalar?»
Dette er et spørsmål om praktisering og trening. Den som aldri har skrevet et dikt, kan du ikke vente all verden av i første omgang. Men alle skulle prøve seg. Det er utrolig hvor bra man kan bli også på dette feltet med litt øving. Det vil gjøre noe med språket til journalisten. En journalist må dyrke språket hele livet og skape seg et levende språk. Poesien vil være til god hjelp. Samtidig gir det personlig glede for den enkelte journalist.
Du er kanskje en mann som vil tviholde på papiravisen i det lengste og motarbeide det digitale?
Der tar du fullstendig feil. Jeg har alltid vært for modernisering og for å ta i bruk den teknologi som enhver tid byr på.
Er det ellers noe du mener er viktig på dette felt?
Journalister må gå mer i fjellet. Gjerne både i Jotunheimen og Rondane. Best hadde det vært å dra ut med bare en fiskestang og en fyrstikkeske. Ikke planlegge så mye, heller ta det som det kommer, «Eg finner vel eit Hus som vil meg hysa, naar Soli heim til Notti vil meg lysa.»
Etter dette stilnet samtalen vår. Jeg ser at tvisynet igjen blir tydelig i hans øyne.
Jeg har tenkt litt på det, at det kanskje ikke er så lurt av meg å komme med noen tips i det hele tatt om hvordan journalistikken i dag kan komme gjennom omstillingen på en god måte. Journalistikken henger tett sammen med det samfunnet den skal virke i. Det som er god journalistikk i et samfunn på et sted og til en tid, kan være dårlig journalistikk et annet sted og til en annen tid. Slik samfunnet hele tiden er under endring og utvikling, er også journalistikken det. Derfor er det de journalistene som er aktive nå, som må finne ut av hvordan journalistikken skal være i dag, sier han.
La meg likevel komme med et siste tips, selv om jeg nå slår meg selv litt på munnen. Unngå de enkle løsninger, behold tvisynet. Se både de positive og negative sider ved en sak. Journalisten må trekke fram det som er på den ene siden og også det som er på den andre siden. Men med det er bare halve jobben gjort. Journalisten må i sine kommentarer våge å trekke en konklusjon og kunne begrunne den. Hun må angi hva som veier tyngst. I en sak vil ofte ulike interesser stå mot hverandre. Da må journalisten fortelle oss hvilken interesse som skal veie tyngst og hvorfor det må være slik.
Flyet, en Airbus A321 fra Thomas Cook Airlines, lander på flyplassen på Gran Canaria. Ferden er slutt. De 3.934 kilometerne er unnagjort på 5 timer og 30 minutter i luften. Tiden er inne til å ta farvel. Men hvem er han egentlig denne mannen? Jeg kunne jo spurt ham direkte hvem han er. Slike spørsmål har jeg stilt noen ganger. Det frister ikke til gjentagelse. I stedet spør jeg ham hvor lenge han har tenkt å være på Gran Canaria.
Et par måneder, svarer mannen. Jeg må hjem igjen til våren. «Graset det grøne eg enno ei Gong må skoda med Blomar. Enno må eg høyre at Vaarfugler syng mot Sol og mot Sumar», siterer han. Og så vil jeg enda en gang filosofere over at «Tyteberet uppaa Tuva vox ut af ei liti Von.»
Fremfor alt vil jeg gjerne være på mine hjemtrakter i Telemark 6. april dette året for å se hva Vinje-folket da vil finne på.
Den sør-afrikanske biskopen Desmond Tutu var kjent for sin sans for humor. Her er to Tutu-historier hentet fra boka «Le sammen kvinne og mann».
Desmond Tutu besøkte Norge en rekke ganger. Sommeren 1993 var han på ferie landet vårt og var innom Kirkedagene i Fredrikstad. I sin tale fortalte han om da Jesus ble født i en stall i Betlehem fordi det ikke var plass til dem i herberget.
Josef hadde virkelig prøvd hardt å få plass i herberget, sa Tutu.
Maria er gravid, sa Josef til herbergeverten.
Det er ikke min feil, svarte verten.
Ikke min heller, sa Josef.
…..
I desember 1984 var Tutu i Oslo for å motta Nobels fredspris. Han gjennomførte en visittrunde til byens maktsentra. På Stortinget hadde han et møte med den utvidete utenriks- og konstitusjonskomite og ble introdusert av KrF-politikeren Jakob Aano. Her ble Tutu rost i rause ordelag. Da han selv fikk ordet startet han med å sammenligne situasjonen med en begravelse i Sør-Afrika.
Enken og barna stod sammen rundt båren og presten holdt en sterkt rosende tale om mannen som var gått bort.
Da er det at enken lener seg mot datteren og visker:
Minnebauta på Solheim gravplass, reist i 2001 for Marie Monsen.
Marie Monsen ble født i Sandviken 24. februar 1878 og ble utdannet til lærer og sykepleier. Hun var i Kina som utsending for Kinamisjonsforbundet (Nå: Norsk Luthersk Misjonssamband) i tre perioder fra 1901. I sin siste periode ble hun et redskap i den store vekkelsen i Kina fra 1927 til 1932. Hun døde på Nesttun i Bergen 22. september 1962.
Historikeren Olav Golf skrev i 2000 biografien Marie Monsen. Kinamisjonær – bønnekjempe – kvinneaktivist. Her fremgår det at Marie Monsen var en svært omstridt person. Hennes radikale kvinnesyn, at hun var svært karismatisk og at hun tok voksendåp etter at hun hadde sluttet som misjonær, gjorde henne omstridt blant misjonens ledere. Samtidig var hun elsket av fotfolket i misjonen, forteller Golf.
– Marie Monsen hadde en spesiell framtoning. Hun hadde en kolossal vilje og var autoritær. Derfor kunne hun nok være vanskelig å leve tett innpå. Men samtidig hadde hun en enorm utstråling, og beskrives som veldig ydmyk, sier Golf til NRK.
– Marie Monsen engasjerte seg tidlig i å bedre vilkårene for kvinnene i Kina. Hun ville få kineserkvinnene ut av hjemmet fordi de ble underkuet av mannssamfunnet. Hun ønske at de skulle engasjere seg mer utenfor familien, derfor holdt hun kurs for kvinnene, sier Golf.
– Det var tungt for henne at hun ikke fikk innflytelse på arbeidet hun selv drev i Kina. Hun jobbet for mer likestilling i Kinamisjonen hele livet, og gikk i front for kvinnelig stemmerett på flere generalforsamlinger. Men hun lyktes ikke så lenge hun levde.
I biografien kommer det fram at Marie Monsen var den direkte årsaken til at professor Sigurd Odland i 1923 gikk av som lærer på Fjellhaug misjonsskole. Odland hadde tidligere forlatt Menighetsfakultetet i protest fordi det gikk inn for at kvinner skulle få lov til å tale i kirken. Han søkte da tilflukt på Fjellhaug.
– Likevel er det ingen tvil om at det var bønnen og vekkelsen som var viktigst for Marie Monsen. Hun ville først og fremst være en vekkerrøst, sier forfatter Olav Golf.
Skissen som Albert Hiorth laget i 1909 på basis av profeten Esekiel kapittel 47 om en tunnel under Jerusalem som skulle føre vann fra Middelhavet til Dødehavet for å drive et gigantisk kraftverk i Jordandalen.
Albert Hiorth hadde en meget sentral posisjon i norsk samfunnsliv i første halvdel av 1900-tallet. Hans enorme virkekraft og visjonære fantasi gjorde at han engasjerte seg på mange felt, som kraftutbygging av fossefall, industri, gruvedrift og jordbruk. Minst like interessert og engasjert var han i Bibelen og dens profetier. I 1909, etter inspirasjon fra profeten Esekiel, kapittel 47, la han en storstilt plan om å føre vann fra Middelhavet i en 45 kilometer lang tunnel i fjellet under Jerusalem og ned til Dødehavet. Vannet skulle brukes til å drive et gigantisk kraftverk ved nordenden av Dødehavet. Kraften skulle brukes til å forsyne hele Jordandalen med elektrisk kraft til industriutbygging og vanningsanlegg, som skulle omgjøre ørkenen til en Edens hage som kunne brødfø millioner av mennesker og til å utvinne mineralforekomstene i Dødehavet. Albert Hiort ble født i Oslo i 1876, men bodde det meste av livet i Asker. I 1949, samme året som Hiorth døde, utkom boken Aftenposten-journalisten og forfatteren Harald Stene Dehlin skrev om han. En norsk Aladdin var undertittelen på boken.
Planen om tunnelen mellom Middelhavet og Dødehavet ble publisert i en artikkel i Morgenbladet i 1913. Visjonen til Hiorth var at en gjennomføring av denne planen ville gi levekår til milioner av mennesker. Han var svært opptatt av det han kalte Palestinas gjenoppbygging. Han ønsket ikke å fordrive noen av de folkeslag som bodde i området. Han så heller for seg at nye millioner av mennesker skulle komme til landet som igjen skulle flyte med melk og honning. I denne forbindelse var han også opptatt av det såkalte ti-stammefolkets skjebne. Etter kong Salomos død ble Israelfolket delt i to. Av Israels 12 stammer fortsatte to å bo i sør med Jerusalem som hovedstad. De resterende ti stammene, eller Nordriket, hadde Samaria som sin hovedstad. Dette riket ble erobret av assyriske konger i 722 før Kristus og innbyggerne ble deportert til Assyria. Hvor det ble av dette folket har siden forblitt en av menneskehetens uløste gåter. Hiorth regnet med at endel av dem har gått opp i andre folkeslag og at noen av dem ville ønske å vende tilbake til Palestina. Stene Dehlin skriver at Albert Hiorths dristige plan om å gjøre Det nære Østens ørkener om til en blomstrende hage er «et av de vidunderligste syner verden har sett». Visjonen kom fra en mann som visste hva han snakket om. Sammen med sin far og bror var han blant de første og største som utnyttet norske fossers kraft til elektrisitet og industri. I 1909 startet Hiorth et stålverk i Jøssingfjord, Det var det første i landet som produserte stål på basis av elektrisitet fra fossekraft. Hiorth har engasjert i alle de store fossekraftverkene, ved å erverve dem, utbygge dem eller selge dem. Sammen med faren og broren Erling dannet han AS Aurlandsfallene, som ble solgt til Oslo kommune i 1947.
Disse tre, faren og hans to sønner, stod i 1902 bak importen av den første brukbare bensinbilen til Norge. Albert Hiorth tok en rekke patenter på sine mange oppfinnelser. Han utviklet en metode for koking av halm til cellulosefor til husdyr, Dette var en metode som kunne gjennomføres på et vanlig småbruk til en rimelig pris. Han utviket metoder for saltutvinning av sjøvann og industriell utnytting av tang og tare.
Albert Hiorth ble en skattet predikant som samlet fulle bedehus og kirker landet rundt. Han var også en engasjert samfunnsdebattant som ivret for Bibelens troverdighet og jødenes sak og som gikk sterkt imot Den romersk-katolske kirke, spiritisme og bibelkritisk teologi.
I boken forteller Stene Dehlin om Albert Hiorths studieopphold i Genève i Sveits i årene 1897-98. Han var da studeikamerat med Lenin og Trotsky. De to revolusjonære var stadig pengelense og fikk låne penger av Hiorth. Det var penger han aldri fikk tilbakebetalt.
Werner Hosewinckel Christie var lagmann i Bergen og Gulating. Han var samtidig en stor industrimann som eksporterte marmor i store mengder, blant annet til Christiansborg slott, som nå huser Folketinget i Danmark og til Marmorkirken i København. Christie bygget i begynnelsen av 1790-årene Hop kirke, også omtalt som «Papirkirken» på Hop. Han laget selv tegningene til kirken og uteksperimenterte byggematerialet, en blanding av papirmasse, kalk, eggehvite og sinksulfid. Kirken var et gigantisk praktbygg med plass til 800 mennesker og med Pantheon i Roma som modell, ifølge Lyder Sagen. Men den stod seg ikke mot vestlandsværet. Allerede omkring 1830, etter bare 37 år, ble den revet etter å ha forfalt.
Werner Hosewinckel Christie ble født på Tysnes i Hordaland 30. november 1746. Faren, Edvard Davidson Christie, var sogneprest, og samtidig oppfinner og forretningsmann. På prestegården bygget han en vindmølle. Han ble en meget velstående mann. I 1780 giftet Werner seg med Helene Magrethe Kamstrup, som var oppfinner og kunstner. I boken «Birkeland Kirke 100 år» – jubileumsskrift fra 1978, har Harald Lothe skrevet en liten artikkel om Hop kirke. «Da Hop kirke «næsten» ble hovedkirke i Birkeland» er tittelen på artikkelen. Det hadde seg nemlig slik at Christie også eide Birkeland kirke, som på den tiden stod på Kirke-Birkeland. Han ønsket å gjøre Hop kirke til prestegjeldets hovedkirke. Men da satte biskop Johan Nordahl Brun foten ned. Biskopen var ikke blant papirkirkens beundrere. Dessuten likte han vel dårlig ordningen med at privatpersoner eide kirkebygg. – Hop kirke er ikke Guds hus, men Christies, uttalte biskopen som begrunnelse for sitt avslag.
Christie studerte juss i København og studerte også fag som arkitektur, språk, matematikk og mekanikk i utlandet. Da han kom tilbake til Norge, tok han jobb som huslærer hos sogneprest Peder Harboe Hertzberg i Finnås på Bømlo for hans eldste sønn Niels Hertzberg, som senere ble sogneprest i Ullensvang i Hardanger og en leder for den begynnende misjonsbevegelsen i Norge. Sogneprest Hertzberg og Christie begynte å utvinne et nedlagt marmorbrudd på Mosterøy på Bømlo. Christie fikk etter hvert kongelig privilegium på marmorutvinning i Sunnhordland og senere i hele Hordaland. Etter at han i 1784 hadde overtatt Hop gård og bygget Wernersholm gods på eiendommen, anla han i Hopselven et marmorbrudd drevet med sager og med vannkraft som drivverk, ifølge Norsk Biografisk Leksikon.. Hop kirke stod ferdig i 1793 og ble vigslet 10. juli 1796 av sogneprest Johan Fritzner. Kirken var åttekantet utvendig og rund innvendig. Veggene var bygget av stein og innsmurt utvendig og innvendig med Christies selvutviklede papirmasse. Denne massen ble knallhard når den tørket, men viste seg lite bestandig i lengden. Da Christie døde 19. september 1822 var kirken i betydelig forfall. Åtte år senere døde Helene Magrethe. Ekteparet var uten barn og i 1830 overtok Michael Krohn Wernersholm. Han rev Hop kirke. Det var under et besøk hos Krohn på Wernersholm i 1859 at Bjørnstjerne Bjørnson skrev første versjon av teksten til fedrelandssangen «Ja, vi elsker dette landet». Christie var ifølge Wikipedia en av stifterne av Det Nyttige Selskab i Bergen i 1774.
Obelisk med minneplate over Hans Nielsen Hauge ved Bredtvet kirke i Oslo. (Foto: Chill Hill/Wikimedia)
Tidlig om morgenen 23.. desember 1814 møtte Hans Nielsen opp i Overkriminalretten i Christiana og fikk den endelige dom i den rettsskandalen som myndighetene hadde satt i verk mot ham og som varte i ti år. Dommen lød på at Hauge skulle betale en bot på 1.000 riksbankdaler til Christiania by’s fattigkasse. Hauge opplevde det som en frifinnelse og gikk i glede hjem og skrev et brev til sine venner land og strand rundt. Men rettsprosessen og de mange år i fengsel hadde knekt helsen hans og Hauge ble bare 53 år gammel.
Tiltalen mot Hauge hadde fire punkter: brudd på konventikkelplakaten, å ha forledet ungdom til å reise rundt og holde oppbyggelige møter, fornærmelse av presteskapet og at han hadde en hellig kasse der han utnyttet sine venner økonomisk. Dette siste punktet skulle gjøre haugebevegelsen til en stat i staten. Det var grepet ut av luften og ble aldri dokumentert i den lange rettsprosessen. Året før, 4. desember 1813, ble Hauge kjent skyldig i retten og dømt til to års straffearbeid på Akershus festning. Hauge mente at soning av en slik straff ville tatt livet av ham og han anket til Overkriminalretten. I 1804 sendte myndighetene i Danmark ut arrestordre på Hauge. Men han satt da allerede arrestert i Hokksund etter at lensmann Jens Gram hadde pågrepet ham under et besøk i Eiker. Den ti år lange rettsprosessen mot Hauge startet i 1804 da biskopen i Kristiansand, Peder Hansen, skrev et anklageskriv mot Hauge til myndighetene i København. Det kom flere betenkeligheter til kanselliet i København og kansellipresident Fredrik Julius Kaas satte i verk en prosess. Han ba om uttalelser fra biskoper og andre embetsmenn i Norge. Ifølge Dag Kullerud i boken «Hans Nielsen Hauge – Mannen som vekket Norge» fra 1996, kom bergensbispen Johan Nordahl Brun svært uheldig ut av hele denne saken. I sin beskrivelse av den åndelige siden ved virksomheten til Hauge og hans venner, uttaler Brun seg overlegent og i svært nedsettende ordelag: «De er nesten alle blødaktige Uslinge, den minst kraftfulde del av Nationen», skriver han. Men når det gjelder den omfattende næringsvirksomhet som Hauge og hans venner drev, bidrar Bruns uttalelse til å så tvil om det stod rett til. Biskopen viderebringer dårlige rykter om Hauge og oppfordrer regjeringen til å undersøke virksomheten nærmere. Kullerud betegner Bruns uttalelse som et «dødskyss» «Det var ingen åndskraft over biskop Brun i Hauge-saken», skriver Dag Kullerud. Hele rettsprosessen mot Hauge var en rettsskandale som brøt med flere grunnleggende rettsprinsipper, selv etter datidens standard. I 1808 – fire år etter pågripelsen – hadde Hauge sittet tre år i fengsel uten dom og endog uten en tiltale. De to forhørsdommerne Ludvig Ingstad og godseier Peter Collett i saken ble også oppnevnt til dommere i saken mot Hauge. Her blir politi- og påtalemyndigheten som etterforsket saken, også dommer i den samme sak. Det viser hvor viktig det var for myndighetene i Danmark å få dømt Hauge. Men i Norge endret holdningen til Hauge og hans virksomhet seg sterkt fra 1808 og fremover. Politimesteren i Christiania og stiftsamtmannen (fylkesmannen) hadde glede av om omgås Hauge og de gjorde hva de kunne for å hjelpe ham. Årene 1808 og 1809 var uår i Norge etter at kornavlingene slo feil. Danmark-Norges krig mot England gjorde import vanskelig. Saltmangelen var også stor og i denne situasjonen ble Hauge løslatt fra fengselet mot kausjon og han fikk et lån fra myndighetene til å sette i gang saltkokerier langs kysten.
Fikenbladet 