Minnebauta på Solheim gravplass, reist i 2001 for Marie Monsen.
Marie Monsen ble født i Sandviken 24. februar 1878 og ble utdannet til lærer og sykepleier. Hun var i Kina som utsending for Kinamisjonsforbundet (Nå: Norsk Luthersk Misjonssamband) i tre perioder fra 1901. I sin siste periode ble hun et redskap i den store vekkelsen i Kina fra 1927 til 1932. Hun døde på Nesttun i Bergen 22. september 1962.
Historikeren Olav Golf skrev i 2000 biografien Marie Monsen. Kinamisjonær – bønnekjempe – kvinneaktivist. Her fremgår det at Marie Monsen var en svært omstridt person. Hennes radikale kvinnesyn, at hun var svært karismatisk og at hun tok voksendåp etter at hun hadde sluttet som misjonær, gjorde henne omstridt blant misjonens ledere. Samtidig var hun elsket av fotfolket i misjonen, forteller Golf.
– Marie Monsen hadde en spesiell framtoning. Hun hadde en kolossal vilje og var autoritær. Derfor kunne hun nok være vanskelig å leve tett innpå. Men samtidig hadde hun en enorm utstråling, og beskrives som veldig ydmyk, sier Golf til NRK.
– Marie Monsen engasjerte seg tidlig i å bedre vilkårene for kvinnene i Kina. Hun ville få kineserkvinnene ut av hjemmet fordi de ble underkuet av mannssamfunnet. Hun ønske at de skulle engasjere seg mer utenfor familien, derfor holdt hun kurs for kvinnene, sier Golf.
– Det var tungt for henne at hun ikke fikk innflytelse på arbeidet hun selv drev i Kina. Hun jobbet for mer likestilling i Kinamisjonen hele livet, og gikk i front for kvinnelig stemmerett på flere generalforsamlinger. Men hun lyktes ikke så lenge hun levde.
I biografien kommer det fram at Marie Monsen var den direkte årsaken til at professor Sigurd Odland i 1923 gikk av som lærer på Fjellhaug misjonsskole. Odland hadde tidligere forlatt Menighetsfakultetet i protest fordi det gikk inn for at kvinner skulle få lov til å tale i kirken. Han søkte da tilflukt på Fjellhaug.
– Likevel er det ingen tvil om at det var bønnen og vekkelsen som var viktigst for Marie Monsen. Hun ville først og fremst være en vekkerrøst, sier forfatter Olav Golf.
Skissen som Albert Hiorth laget i 1909 på basis av profeten Esekiel kapittel 47 om en tunnel under Jerusalem som skulle føre vann fra Middelhavet til Dødehavet for å drive et gigantisk kraftverk i Jordandalen.
Albert Hiorth hadde en meget sentral posisjon i norsk samfunnsliv i første halvdel av 1900-tallet. Hans enorme virkekraft og visjonære fantasi gjorde at han engasjerte seg på mange felt, som kraftutbygging av fossefall, industri, gruvedrift og jordbruk. Minst like interessert og engasjert var han i Bibelen og dens profetier. I 1909, etter inspirasjon fra profeten Esekiel, kapittel 47, la han en storstilt plan om å føre vann fra Middelhavet i en 45 kilometer lang tunnel i fjellet under Jerusalem og ned til Dødehavet. Vannet skulle brukes til å drive et gigantisk kraftverk ved nordenden av Dødehavet. Kraften skulle brukes til å forsyne hele Jordandalen med elektrisk kraft til industriutbygging og vanningsanlegg, som skulle omgjøre ørkenen til en Edens hage som kunne brødfø millioner av mennesker og til å utvinne mineralforekomstene i Dødehavet. Albert Hiort ble født i Oslo i 1876, men bodde det meste av livet i Asker. I 1949, samme året som Hiorth døde, utkom boken Aftenposten-journalisten og forfatteren Harald Stene Dehlin skrev om han. En norsk Aladdin var undertittelen på boken.
Planen om tunnelen mellom Middelhavet og Dødehavet ble publisert i en artikkel i Morgenbladet i 1913. Visjonen til Hiorth var at en gjennomføring av denne planen ville gi levekår til milioner av mennesker. Han var svært opptatt av det han kalte Palestinas gjenoppbygging. Han ønsket ikke å fordrive noen av de folkeslag som bodde i området. Han så heller for seg at nye millioner av mennesker skulle komme til landet som igjen skulle flyte med melk og honning. I denne forbindelse var han også opptatt av det såkalte ti-stammefolkets skjebne. Etter kong Salomos død ble Israelfolket delt i to. Av Israels 12 stammer fortsatte to å bo i sør med Jerusalem som hovedstad. De resterende ti stammene, eller Nordriket, hadde Samaria som sin hovedstad. Dette riket ble erobret av assyriske konger i 722 før Kristus og innbyggerne ble deportert til Assyria. Hvor det ble av dette folket har siden forblitt en av menneskehetens uløste gåter. Hiorth regnet med at endel av dem har gått opp i andre folkeslag og at noen av dem ville ønske å vende tilbake til Palestina. Stene Dehlin skriver at Albert Hiorths dristige plan om å gjøre Det nære Østens ørkener om til en blomstrende hage er «et av de vidunderligste syner verden har sett». Visjonen kom fra en mann som visste hva han snakket om. Sammen med sin far og bror var han blant de første og største som utnyttet norske fossers kraft til elektrisitet og industri. I 1909 startet Hiorth et stålverk i Jøssingfjord, Det var det første i landet som produserte stål på basis av elektrisitet fra fossekraft. Hiorth har engasjert i alle de store fossekraftverkene, ved å erverve dem, utbygge dem eller selge dem. Sammen med faren og broren Erling dannet han AS Aurlandsfallene, som ble solgt til Oslo kommune i 1947.
Disse tre, faren og hans to sønner, stod i 1902 bak importen av den første brukbare bensinbilen til Norge. Albert Hiorth tok en rekke patenter på sine mange oppfinnelser. Han utviklet en metode for koking av halm til cellulosefor til husdyr, Dette var en metode som kunne gjennomføres på et vanlig småbruk til en rimelig pris. Han utviket metoder for saltutvinning av sjøvann og industriell utnytting av tang og tare.
Albert Hiorth ble en skattet predikant som samlet fulle bedehus og kirker landet rundt. Han var også en engasjert samfunnsdebattant som ivret for Bibelens troverdighet og jødenes sak og som gikk sterkt imot Den romersk-katolske kirke, spiritisme og bibelkritisk teologi.
I boken forteller Stene Dehlin om Albert Hiorths studieopphold i Genève i Sveits i årene 1897-98. Han var da studeikamerat med Lenin og Trotsky. De to revolusjonære var stadig pengelense og fikk låne penger av Hiorth. Det var penger han aldri fikk tilbakebetalt.
Werner Hosewinckel Christie var lagmann i Bergen og Gulating. Han var samtidig en stor industrimann som eksporterte marmor i store mengder, blant annet til Christiansborg slott, som nå huser Folketinget i Danmark og til Marmorkirken i København. Christie bygget i begynnelsen av 1790-årene Hop kirke, også omtalt som «Papirkirken» på Hop. Han laget selv tegningene til kirken og uteksperimenterte byggematerialet, en blanding av papirmasse, kalk, eggehvite og sinksulfid. Kirken var et gigantisk praktbygg med plass til 800 mennesker og med Pantheon i Roma som modell, ifølge Lyder Sagen. Men den stod seg ikke mot vestlandsværet. Allerede omkring 1830, etter bare 37 år, ble den revet etter å ha forfalt.
Werner Hosewinckel Christie ble født på Tysnes i Hordaland 30. november 1746. Faren, Edvard Davidson Christie, var sogneprest, og samtidig oppfinner og forretningsmann. På prestegården bygget han en vindmølle. Han ble en meget velstående mann. I 1780 giftet Werner seg med Helene Magrethe Kamstrup, som var oppfinner og kunstner. I boken «Birkeland Kirke 100 år» – jubileumsskrift fra 1978, har Harald Lothe skrevet en liten artikkel om Hop kirke. «Da Hop kirke «næsten» ble hovedkirke i Birkeland» er tittelen på artikkelen. Det hadde seg nemlig slik at Christie også eide Birkeland kirke, som på den tiden stod på Kirke-Birkeland. Han ønsket å gjøre Hop kirke til prestegjeldets hovedkirke. Men da satte biskop Johan Nordahl Brun foten ned. Biskopen var ikke blant papirkirkens beundrere. Dessuten likte han vel dårlig ordningen med at privatpersoner eide kirkebygg. – Hop kirke er ikke Guds hus, men Christies, uttalte biskopen som begrunnelse for sitt avslag.
Christie studerte juss i København og studerte også fag som arkitektur, språk, matematikk og mekanikk i utlandet. Da han kom tilbake til Norge, tok han jobb som huslærer hos sogneprest Peder Harboe Hertzberg i Finnås på Bømlo for hans eldste sønn Niels Hertzberg, som senere ble sogneprest i Ullensvang i Hardanger og en leder for den begynnende misjonsbevegelsen i Norge. Sogneprest Hertzberg og Christie begynte å utvinne et nedlagt marmorbrudd på Mosterøy på Bømlo. Christie fikk etter hvert kongelig privilegium på marmorutvinning i Sunnhordland og senere i hele Hordaland. Etter at han i 1784 hadde overtatt Hop gård og bygget Wernersholm gods på eiendommen, anla han i Hopselven et marmorbrudd drevet med sager og med vannkraft som drivverk, ifølge Norsk Biografisk Leksikon.. Hop kirke stod ferdig i 1793 og ble vigslet 10. juli 1796 av sogneprest Johan Fritzner. Kirken var åttekantet utvendig og rund innvendig. Veggene var bygget av stein og innsmurt utvendig og innvendig med Christies selvutviklede papirmasse. Denne massen ble knallhard når den tørket, men viste seg lite bestandig i lengden. Da Christie døde 19. september 1822 var kirken i betydelig forfall. Åtte år senere døde Helene Magrethe. Ekteparet var uten barn og i 1830 overtok Michael Krohn Wernersholm. Han rev Hop kirke. Det var under et besøk hos Krohn på Wernersholm i 1859 at Bjørnstjerne Bjørnson skrev første versjon av teksten til fedrelandssangen «Ja, vi elsker dette landet». Christie var ifølge Wikipedia en av stifterne av Det Nyttige Selskab i Bergen i 1774.
Obelisk med minneplate over Hans Nielsen Hauge ved Bredtvet kirke i Oslo. (Foto: Chill Hill/Wikimedia)
Tidlig om morgenen 23.. desember 1814 møtte Hans Nielsen opp i Overkriminalretten i Christiana og fikk den endelige dom i den rettsskandalen som myndighetene hadde satt i verk mot ham og som varte i ti år. Dommen lød på at Hauge skulle betale en bot på 1.000 riksbankdaler til Christiania by’s fattigkasse. Hauge opplevde det som en frifinnelse og gikk i glede hjem og skrev et brev til sine venner land og strand rundt. Men rettsprosessen og de mange år i fengsel hadde knekt helsen hans og Hauge ble bare 53 år gammel.
Tiltalen mot Hauge hadde fire punkter: brudd på konventikkelplakaten, å ha forledet ungdom til å reise rundt og holde oppbyggelige møter, fornærmelse av presteskapet og at han hadde en hellig kasse der han utnyttet sine venner økonomisk. Dette siste punktet skulle gjøre haugebevegelsen til en stat i staten. Det var grepet ut av luften og ble aldri dokumentert i den lange rettsprosessen. Året før, 4. desember 1813, ble Hauge kjent skyldig i retten og dømt til to års straffearbeid på Akershus festning. Hauge mente at soning av en slik straff ville tatt livet av ham og han anket til Overkriminalretten. I 1804 sendte myndighetene i Danmark ut arrestordre på Hauge. Men han satt da allerede arrestert i Hokksund etter at lensmann Jens Gram hadde pågrepet ham under et besøk i Eiker. Den ti år lange rettsprosessen mot Hauge startet i 1804 da biskopen i Kristiansand, Peder Hansen, skrev et anklageskriv mot Hauge til myndighetene i København. Det kom flere betenkeligheter til kanselliet i København og kansellipresident Fredrik Julius Kaas satte i verk en prosess. Han ba om uttalelser fra biskoper og andre embetsmenn i Norge. Ifølge Dag Kullerud i boken «Hans Nielsen Hauge – Mannen som vekket Norge» fra 1996, kom bergensbispen Johan Nordahl Brun svært uheldig ut av hele denne saken. I sin beskrivelse av den åndelige siden ved virksomheten til Hauge og hans venner, uttaler Brun seg overlegent og i svært nedsettende ordelag: «De er nesten alle blødaktige Uslinge, den minst kraftfulde del av Nationen», skriver han. Men når det gjelder den omfattende næringsvirksomhet som Hauge og hans venner drev, bidrar Bruns uttalelse til å så tvil om det stod rett til. Biskopen viderebringer dårlige rykter om Hauge og oppfordrer regjeringen til å undersøke virksomheten nærmere. Kullerud betegner Bruns uttalelse som et «dødskyss» «Det var ingen åndskraft over biskop Brun i Hauge-saken», skriver Dag Kullerud. Hele rettsprosessen mot Hauge var en rettsskandale som brøt med flere grunnleggende rettsprinsipper, selv etter datidens standard. I 1808 – fire år etter pågripelsen – hadde Hauge sittet tre år i fengsel uten dom og endog uten en tiltale. De to forhørsdommerne Ludvig Ingstad og godseier Peter Collett i saken ble også oppnevnt til dommere i saken mot Hauge. Her blir politi- og påtalemyndigheten som etterforsket saken, også dommer i den samme sak. Det viser hvor viktig det var for myndighetene i Danmark å få dømt Hauge. Men i Norge endret holdningen til Hauge og hans virksomhet seg sterkt fra 1808 og fremover. Politimesteren i Christiania og stiftsamtmannen (fylkesmannen) hadde glede av om omgås Hauge og de gjorde hva de kunne for å hjelpe ham. Årene 1808 og 1809 var uår i Norge etter at kornavlingene slo feil. Danmark-Norges krig mot England gjorde import vanskelig. Saltmangelen var også stor og i denne situasjonen ble Hauge løslatt fra fengselet mot kausjon og han fikk et lån fra myndighetene til å sette i gang saltkokerier langs kysten.
Japanske bombefly over Kina stengte den ene veien etter den andre for de seks brudene som skulle til ut til Misjonssambandets feilt i Sentral-Kina for å treffe sine forloveder og gifte seg med dem. De startet fra Oslo 3. september 1938. Egentlig skulle de ha reist ut et år tidligere. Men Japans angrep på Kina gjorde det tryggest med en utsettelse.
I boken «Brudeferden til Kina», som utkom i 1973, skriver Esther Kollerøs om den farefulle og strabasiøse reisen. De seks brudene var: Olga Rugland, forlovet med Agnar Espegren, Dagny Olsen, forlovet med Ole Ledang, Hjørdis Brøske, forlovet med Harald Sivertsen, Nancy Anthonisen, forlovet med Olav Haarvik, Ingrid Skraastad, forlovet med Peder Tønnessen og Esther Skraastad, forlovet med Johannes Kllerøs. Første etappe gikk med M/S «Kong Ring» til Hamburg. Som reisefølge hadde de med seg de erfarne misjonærene Mari Ruspegard,Gabriel Lende, Asbjørn Aavik og Johannes Maudal. I Hamburg ble resiefølget utvidet med sykepleier Annie Skau, som skulle ut på sin første tur til Misjonsforbundets felt i Shensi-provinsen i Kina. Turen videre, fra Bremerhafen til Hong Kong, gikk med det tyske passasjerskipet «Potsdam». Underveis sluttet frikirkemisjonær Ellen Madsen seg til reisefølget.
Det var urolige tider i Europa også og det var fare for en storkrig mellm Storbritannia og Hitler-Tyskland. Men det ble foreløpig unngått gjennom Münchenavtalen mellom britenes statsminister Neville Chamberlain og Adolf Hitler 29. september 1938. Dersom denne konferansen hadde endt med krig, kunne det tyske skipet ikke gå til Hong Kong. I påvente av utfallet av konferansen lå det til kai i Belawan på Sumatra. I Hong Kong fortalte sjømannsprest Johan Nilsen at M/S Potsdam på vei til Belawan ble fulgt av fire britiske undervannsbåter som var klare til å senke det tyske skipet i tilfelle krig. Engelskspråklige aviser i Hong Kong hadde skrevet at planen var at ikke-tyske passasjerer skulle få gå i redningsbåtene før senkingen. 6. oktober ankom misjonærene Hong Kong og først 21. oktober kunne de reise derfra. Japanernes krigføring gjorde at de måtte legge ut på en lang omvei: først med båt til Hanoi i Vietnam, så med tog til Kunming og med buss til Kweiyang og Chugking. Så reiste de med båt nedover Yangtse-elve til Ichang, for å ta buss derfar til Laohokow. Men denne veien var stengt og de måtte returnere med elvebåt til Chungking og legge ut på en lang omvei på dårlige veier og med busser som var skrøpelige og farlige. Den største faren de var ute for på reisen, var trolig da en slik gammel buss begyte å gli bakover i bratt stigning 0g var nær på å kjøre utfor et stup. Siste etappen gikk med elvebåt nedover Han-floden.
De seks brudene skulle til ulike misjonsstasjoner og de siste av dem kom frem på julaften, etter en meget lang, stabasiøs og farefull reise, som på flere strekninger skjedde i et folkemylder av interne flyktninger på vei i sikkerhet bort fra japanernes krigføring i Øst-Kina. 5, januar 1939 stod bryllypet der de seks unge kvinner ble viet til sine menn i alfabetisk orden, I 1944 måtte Kina-misjonærene evakuere til India på grunn av krigen. Men etter krigen var flere av dem tilbake i Kina, til Mao stengte landet for kristen misjon i 1949.
Like før jul i 1963, 25 år etter, var 11 av de 12 samlet igjen i Oslo til sølvbryllupsfeiring. Det var NRK og Erik Bye som fikk dem med i radio- og TV-programmet «Vi går om bord», som ble sendt julaften. Opptaket skjedde i Universitetets Aula noen dager tidligere. De andre misjonærene og særlig Olga Espegren savnet Agnar Espegren, som var i Hong Kong. Ti av misjonærene ble intervjuet i tur og orden av Erik Bye og til slutt gjenstod Olga. Da dukket en julenisse opp i Aulaen. Da han skulle overrekke Olga en gave, trakk Erik Bye masken av julenissen og der stod Agnar Espegren. SAS hadde spandert en flybillett på ham og han måtte holde seg i skjul på et hotellrom i Oslo i noen dager før programmet var tatt opp.
Det var knapt et tørt øye verken i Aulaen eller ved TV-apparatene landet rundt.
NLM i Kina De tre første NLM-misjonærer til Kina ankom Shanghai 13. november 1891. Det var Gjertine Aarnestad, Ludvig Johnsen og Johannes Brandtzæg. Under Bokser-opprøret i 1900 måtte misjonærene evakueres. To NLM-misjonærer ble drept etter angrep av røverbander i Kina. Det var Tønnes Frøyland i 1913 og Knut Samset i 1936..
I boken «Å søke en helhet» (engelsk originaltittel: Reaching out) behandler Henri Nouwen tre trinn for utvikling av et åndelig liv. Nouwen mener at tre bevegelser er nødvendige: å strekke hendene ut mot vårt innerste selv, mot våre medmennesker og mot Gud. Alle disse tre bevegelsene skjer i ulike spenningsfelt mellom motstående polariteter. I det første trinnet går polariteten fra ensomhet til alenehet. Det andre trinnet går fra fientlighet til gjestfrihet. Tredje trinnet går fra illusjon til bønn.
Nouwen ble født 24. januar 1932 i Nijkerk i Nederland og døde 21. september 1996 i Hilversum i Nederland. Han var katolsk prest og har skrevet om lag 40 bøker om spiritualitet eller åndelig liv. Mest kjent blant dem er kanskje «Den bortkomne sønnen vender hjem» og «The Wounded Healer». Etter invitasjon fra Jean Vanier bodde Nouwen i mange år i L’Arche i Canada, et bofellesskap der utviklingshemmede bor med sine assistenter.
Bevegelsen på det første trinnet krever en modig ærlighet overfor oss selv når en lidende og negativ ensomhet skal forvandles til en positiv ensomhet som Nouwen kaller alenehet. Dette er en egenskap som gjør oss i stand til å lytte til vår indre stemme og ha kontakt med vårt innerste selv. Sakte vil vi da kunne oppdage stemmen som forteller oss om vår indre nødvendighet. Ifølge Nouwen kan ikke nære forhold som vennskap, ekteskap og andre fellesskap være kreative uten en slik alenehet. Der kan vi finne en helbredende kraft som en gave vi skal dele med alle mennesker.
I det andre trinnet handler det om å skape et rom for dem vi møter på vår vei gjennom livet slik at vi lar dem bli våre medmennesker. Men i verden er det så mange redde, defensive og aggressive mennesker som engstelig klynger seg til sine eiendeler. I alle trinnene er det slik at Nouwen ikke forespeiler noen enveiskjøring, men heller en langsom vandring med stadige tilbakeslag.
I det tredje og viktigste trinnet handler det om mer bønn. Ifølge Neuwen er bønnen senteret for vårt åndelige liv. Et ekte åndelig liv er bare mulig gjennom vedvarende forsøk på å avsløre tilværelsens illusjoner. Fremst blant dem er udødelighetens illusjon. Vi begraver våre døde som om de vår levende, skriver Neuwen. To symptomer på denne illusjonen er sentimentalitet og vold. I avgudsdyrelsen tilber vi falske guder, guder vi selv har skapt med våre egne hender og våre egne sinn, i stedet for den uskapte Gud som har skapt oss. En slik avgudsdyrkelse er en mye større fristelse enn vi tror, skriver Henri Nouwen.
Vi er skapt til å leke for Gud i hans nærhet. Det skriver den tyske benediktinermunken Bernardin Schellenberger i boken som på norsk har fått tittelen «Guds lek – og vår egen». Det lille heftet ble oversatt til norsk av kulturredaktøren i avisen Vårt Land, Olav Egil Aune, i 2003.
Lek kan være mange forskjellige ting. I boken blir vi innbudt til å leke etter de regler Gud har gitt oss og som har som utgangspunkt at vi tilhører Gud. Ifølge forfatteren er det enormt stor forskjell på Kristi spilleregler for leken og verdens spilleregler. I verdens makt- og markedsspill blir vi mennesker måt etter hva vi kan yte for andre og hva vi som forbrukere kan kaste av oss for andre. Etter Kristi spilleregler mottar vi oss selv som gave og leken kan være uten nytte og hensikt. Jeg er, skriver forfatteren, fordi Gud vil at jeg skal være. Det er den eneste grunnen. Jeg er skapt fordi Gud vil glede seg over meg. Leken blir en fri lek der vi er befridd fra vår selvhevdelsestrang.Kristi lek er ikke noen enkel lek. Kristi spilleregler handler om korsfestelse og oppstandelse. Men så erdet også en lek som varer evig.
Verdens dyreste toalettpapir koster 825.000 pund pr. rull og blir levert for hånd sammen med en flaske champagne.
Dette står det i boka «1328 fabelaktige fakta» fra QI-serien til den britiske tv-stasjonen BBC.
Selv om dette er en bok der man forventer utrolige påstander, kan dette virke rett og slett utrolig i betydningen ikke til å tro.
Et vanlig Google-søk på «verdens dyreste toalettpapir» gir som resultat at der dyreste toalettpapirer kommer fra Japan. Det heter Hanebisho og koster fra 13 til 17 dollar pr. rull. Dette papiret lages bare i Japan, v trefibre importert fra Canada. Papiret blir behandlet med vann fr den rene Nedo-elva.
En annen nettside forteller om toalettpapir laget av 22 karat gull.
Papirprodusenten Renova i Portugal har produsert et svart toalettpapir til 2,5 euro pr. rull.
Inntil det motsatte er bevist, er vi av den mening at påstanden om toalettpapir til 825.000 pund pr. rull er bare tull.
Fikenbladet 