Japanske bombefly over Kina stengte den ene veien etter den andre for de seks brudene som skulle til ut til Misjonssambandets feilt i Sentral-Kina for å treffe sine forloveder og gifte seg med dem. De startet fra Oslo 3. september 1938. Egentlig skulle de ha reist ut et år tidligere. Men Japans angrep på Kina gjorde det tryggest med en utsettelse.
I boken «Brudeferden til Kina», som utkom i 1973, skriver Esther Kollerøs om den farefulle og strabasiøse reisen. De seks brudene var: Olga Rugland, forlovet med Agnar Espegren, Dagny Olsen, forlovet med Ole Ledang, Hjørdis Brøske, forlovet med Harald Sivertsen, Nancy Anthonisen, forlovet med Olav Haarvik, Ingrid Skraastad, forlovet med Peder Tønnessen og Esther Skraastad, forlovet med Johannes Kllerøs. Første etappe gikk med M/S «Kong Ring» til Hamburg. Som reisefølge hadde de med seg de erfarne misjonærene Mari Ruspegard,Gabriel Lende, Asbjørn Aavik og Johannes Maudal. I Hamburg ble resiefølget utvidet med sykepleier Annie Skau, som skulle ut på sin første tur til Misjonsforbundets felt i Shensi-provinsen i Kina. Turen videre, fra Bremerhafen til Hong Kong, gikk med det tyske passasjerskipet «Potsdam». Underveis sluttet frikirkemisjonær Ellen Madsen seg til reisefølget.
Det var urolige tider i Europa også og det var fare for en storkrig mellm Storbritannia og Hitler-Tyskland. Men det ble foreløpig unngått gjennom Münchenavtalen mellom britenes statsminister Neville Chamberlain og Adolf Hitler 29. september 1938. Dersom denne konferansen hadde endt med krig, kunne det tyske skipet ikke gå til Hong Kong. I påvente av utfallet av konferansen lå det til kai i Belawan på Sumatra. I Hong Kong fortalte sjømannsprest Johan Nilsen at M/S Potsdam på vei til Belawan ble fulgt av fire britiske undervannsbåter som var klare til å senke det tyske skipet i tilfelle krig. Engelskspråklige aviser i Hong Kong hadde skrevet at planen var at ikke-tyske passasjerer skulle få gå i redningsbåtene før senkingen. 6. oktober ankom misjonærene Hong Kong og først 21. oktober kunne de reise derfra. Japanernes krigføring gjorde at de måtte legge ut på en lang omvei: først med båt til Hanoi i Vietnam, så med tog til Kunming og med buss til Kweiyang og Chugking. Så reiste de med båt nedover Yangtse-elve til Ichang, for å ta buss derfar til Laohokow. Men denne veien var stengt og de måtte returnere med elvebåt til Chungking og legge ut på en lang omvei på dårlige veier og med busser som var skrøpelige og farlige. Den største faren de var ute for på reisen, var trolig da en slik gammel buss begyte å gli bakover i bratt stigning 0g var nær på å kjøre utfor et stup. Siste etappen gikk med elvebåt nedover Han-floden.
De seks brudene skulle til ulike misjonsstasjoner og de siste av dem kom frem på julaften, etter en meget lang, stabasiøs og farefull reise, som på flere strekninger skjedde i et folkemylder av interne flyktninger på vei i sikkerhet bort fra japanernes krigføring i Øst-Kina. 5, januar 1939 stod bryllypet der de seks unge kvinner ble viet til sine menn i alfabetisk orden, I 1944 måtte Kina-misjonærene evakuere til India på grunn av krigen. Men etter krigen var flere av dem tilbake i Kina, til Mao stengte landet for kristen misjon i 1949.
Like før jul i 1963, 25 år etter, var 11 av de 12 samlet igjen i Oslo til sølvbryllupsfeiring. Det var NRK og Erik Bye som fikk dem med i radio- og TV-programmet «Vi går om bord», som ble sendt julaften. Opptaket skjedde i Universitetets Aula noen dager tidligere. De andre misjonærene og særlig Olga Espegren savnet Agnar Espegren, som var i Hong Kong. Ti av misjonærene ble intervjuet i tur og orden av Erik Bye og til slutt gjenstod Olga. Da dukket en julenisse opp i Aulaen. Da han skulle overrekke Olga en gave, trakk Erik Bye masken av julenissen og der stod Agnar Espegren. SAS hadde spandert en flybillett på ham og han måtte holde seg i skjul på et hotellrom i Oslo i noen dager før programmet var tatt opp.
Det var knapt et tørt øye verken i Aulaen eller ved TV-apparatene landet rundt.
NLM i Kina De tre første NLM-misjonærer til Kina ankom Shanghai 13. november 1891. Det var Gjertine Aarnestad, Ludvig Johnsen og Johannes Brandtzæg. Under Bokser-opprøret i 1900 måtte misjonærene evakueres. To NLM-misjonærer ble drept etter angrep av røverbander i Kina. Det var Tønnes Frøyland i 1913 og Knut Samset i 1936..
I boken «Å søke en helhet» (engelsk originaltittel: Reaching out) behandler Henri Nouwen tre trinn for utvikling av et åndelig liv. Nouwen mener at tre bevegelser er nødvendige: å strekke hendene ut mot vårt innerste selv, mot våre medmennesker og mot Gud. Alle disse tre bevegelsene skjer i ulike spenningsfelt mellom motstående polariteter. I det første trinnet går polariteten fra ensomhet til alenehet. Det andre trinnet går fra fientlighet til gjestfrihet. Tredje trinnet går fra illusjon til bønn.
Nouwen ble født 24. januar 1932 i Nijkerk i Nederland og døde 21. september 1996 i Hilversum i Nederland. Han var katolsk prest og har skrevet om lag 40 bøker om spiritualitet eller åndelig liv. Mest kjent blant dem er kanskje «Den bortkomne sønnen vender hjem» og «The Wounded Healer». Etter invitasjon fra Jean Vanier bodde Nouwen i mange år i L’Arche i Canada, et bofellesskap der utviklingshemmede bor med sine assistenter.
Bevegelsen på det første trinnet krever en modig ærlighet overfor oss selv når en lidende og negativ ensomhet skal forvandles til en positiv ensomhet som Nouwen kaller alenehet. Dette er en egenskap som gjør oss i stand til å lytte til vår indre stemme og ha kontakt med vårt innerste selv. Sakte vil vi da kunne oppdage stemmen som forteller oss om vår indre nødvendighet. Ifølge Nouwen kan ikke nære forhold som vennskap, ekteskap og andre fellesskap være kreative uten en slik alenehet. Der kan vi finne en helbredende kraft som en gave vi skal dele med alle mennesker.
I det andre trinnet handler det om å skape et rom for dem vi møter på vår vei gjennom livet slik at vi lar dem bli våre medmennesker. Men i verden er det så mange redde, defensive og aggressive mennesker som engstelig klynger seg til sine eiendeler. I alle trinnene er det slik at Nouwen ikke forespeiler noen enveiskjøring, men heller en langsom vandring med stadige tilbakeslag.
I det tredje og viktigste trinnet handler det om mer bønn. Ifølge Neuwen er bønnen senteret for vårt åndelige liv. Et ekte åndelig liv er bare mulig gjennom vedvarende forsøk på å avsløre tilværelsens illusjoner. Fremst blant dem er udødelighetens illusjon. Vi begraver våre døde som om de vår levende, skriver Neuwen. To symptomer på denne illusjonen er sentimentalitet og vold. I avgudsdyrelsen tilber vi falske guder, guder vi selv har skapt med våre egne hender og våre egne sinn, i stedet for den uskapte Gud som har skapt oss. En slik avgudsdyrkelse er en mye større fristelse enn vi tror, skriver Henri Nouwen.
Vi er skapt til å leke for Gud i hans nærhet. Det skriver den tyske benediktinermunken Bernardin Schellenberger i boken som på norsk har fått tittelen «Guds lek – og vår egen». Det lille heftet ble oversatt til norsk av kulturredaktøren i avisen Vårt Land, Olav Egil Aune, i 2003.
Lek kan være mange forskjellige ting. I boken blir vi innbudt til å leke etter de regler Gud har gitt oss og som har som utgangspunkt at vi tilhører Gud. Ifølge forfatteren er det enormt stor forskjell på Kristi spilleregler for leken og verdens spilleregler. I verdens makt- og markedsspill blir vi mennesker måt etter hva vi kan yte for andre og hva vi som forbrukere kan kaste av oss for andre. Etter Kristi spilleregler mottar vi oss selv som gave og leken kan være uten nytte og hensikt. Jeg er, skriver forfatteren, fordi Gud vil at jeg skal være. Det er den eneste grunnen. Jeg er skapt fordi Gud vil glede seg over meg. Leken blir en fri lek der vi er befridd fra vår selvhevdelsestrang.Kristi lek er ikke noen enkel lek. Kristi spilleregler handler om korsfestelse og oppstandelse. Men så erdet også en lek som varer evig.
Verdens dyreste toalettpapir koster 825.000 pund pr. rull og blir levert for hånd sammen med en flaske champagne.
Dette står det i boka «1328 fabelaktige fakta» fra QI-serien til den britiske tv-stasjonen BBC.
Selv om dette er en bok der man forventer utrolige påstander, kan dette virke rett og slett utrolig i betydningen ikke til å tro.
Et vanlig Google-søk på «verdens dyreste toalettpapir» gir som resultat at der dyreste toalettpapirer kommer fra Japan. Det heter Hanebisho og koster fra 13 til 17 dollar pr. rull. Dette papiret lages bare i Japan, v trefibre importert fra Canada. Papiret blir behandlet med vann fr den rene Nedo-elva.
En annen nettside forteller om toalettpapir laget av 22 karat gull.
Papirprodusenten Renova i Portugal har produsert et svart toalettpapir til 2,5 euro pr. rull.
Inntil det motsatte er bevist, er vi av den mening at påstanden om toalettpapir til 825.000 pund pr. rull er bare tull.
Prosjektleiar Steinar Mestad i Vegvesenet trudde ikkje det hans eigne auge fortalde ham. Det skulle vere fysisk umogeleg at ein stor tunnelboremaskin berre kunne forsvinne ut i det store inkje, frå den eine dagen til den neste.
I går, torsdag, stod maskinen parkert utanfor det som skulle bli den nye biltunnelen gjennom Ulriken. Den stod på Arna-sida av fjellet, der den for eit år sidan hadde starta å bore seg gjennom fjellet fram til Bergen sentrum. Derfrå hadde den laga eit nytt løp i fjellet i motsett retning. No var jobben i Arna gjort og maskinen skulle fraktast til Tyskland for ein total oppgradering før neste oppdrag.
Dette var siste dagen før sommarferien skulle begynne. Og ikkje berre det. Det var Mestad sin siste arbeidsdag før han blei pensjonist.
Mestad hadde køyrt med motorsykkel to gongar gjennom tunnelane. Men tunnelboremaskinen var ikkje å sjå nokon stad.
«Den kan jo ikkje berre forsvinne i lause lufta,» sa han til seg sjølv.
Mestad såg for seg presseoppslaga:
«Her forsvann ein gigantisk tunnelboremaskin i lause lufta»
Og så skulle han stå der som ein idiot og prøve å forklare kvifor noko slikt kunne gå til. Det beste hadde nok vore om han kunne klart å halde forsvinninga skjult for media og ålmenta.
Mestad set seg ned ved kontorpulten sin i brakka som var sett opp ved hovudkontoret til elektroentreprenøren Magnus M. Thunestvedt på terminalområdet i Indre Arna. Han ville tenkje gjennom om det i det heile var mogeleg å halde dette skjult eller om han berre måtte sende ut ei pressemelding om forsvinninga.
Etter å ha tenkt i ein time, var Mestad langt meir lys til sinns enn han hadde vore tidlegare på dagen. Med ein god porsjon flaks, kombinert med forvaltninga sin sløvleik som nokon gongar berre gjorde det den absolutt måtte gjere, kunne dette gå godt.
Han skulle berre late som ingenting, som om han aldri hadde sett eller høyrt noko som helst om nokon tunnelboremaskin. Då var det fullt mogeleg at den ville forsvinna inn i tausheita for alltid.
Kapittel 2
Ny prest
Prestegarden i Indre Arna, 25. juni 2025
Sara Borge tok frukosten sin ute i prestegardshagen denne vakre søndags morgonen. Det var vindstille og sola varma skikkeleg godt.
I to år har ho vore sokneprest i Arna. Sara er kort og lita av vekst, berre 162 centimeter høg og ho veg 58 kilo. Ho har blondt og kortklipt hår.
Sara synes ho hadde vore heldig då ho som nyutdanna prest fekk eit så sentralt sokn som Arna som sin første prestejobb. Og så var det attpåtil i heimbygda hennar. Ho angra ikkje på at ho valde å bli prest då ho først måtte omskolere seg. Sara har ofte i livet kjent på at folk ikkje har so høge forventningar til henne. Det endra seg etter at ho blei elektrikar. For henne var det draumejobben. I det yrket hadde ho fått ry som ein magikar. Det var ikkje den ting ho ikkje kunne få til om ho berre fekk litt tid på seg til å pønske ut korleis det skulle gjerast.
Men så fekk ho slitasjeskadar i skuldrene og armane og måtte slutte i jobben ho elska. Det var eit hardt slag for henne.
Folk rundt henne blei forundra over at ho hadde valt å bli prest. Rett nok hadde ho vore med i ungdomsarbeidet i kyrkjelyden i mange år. Og i ungdomskoret var ho sjølvskriven solist. Men ho hadde ikkje vore den som stod fram og heldt andakt. Sara hadde tenkt at når stoda blei som den no var, kunne ho kanskje bruke sine ferdigheiter og kreative evner frå det yrket ho no måtte forlate. Ho tenkte at kyrkja kunne ha trong for ei slik fornying. Etter eit nytt kyrkjeleg utdanningsopplegg blei ho ferdig prest på tre år.
Sara er særleg glad i bibeltekstar der ho kan bruke sine ferdigheiter frå sitt tidlegare yrke. Slike tekstar kan ho arbeide med i lang tid. Ofte testar ho dei ut på konfirmantleir.
Sara er også timelærar på e-sportlina på Arna vidaregåande skule ein dag i veka. Det er på måndagane. Då har ho som prest sin faste fridag fordi ho jobbar på søndagen. Blant dei unge blir ho rekna for å vere den kulaste læraren av alle.
Ein av dei tekstane Sara jobba med på denne måten, var teksten om at Jesus skal komme attende til jorda ein dag. Det kan skje om hundre år eller om ti tusen år. Og det kan skje no i dag. Sola vil slokne og det vil bli mørker midt på lyse dagen. Dette er dagen for verdas ende.
Tidlegare hadde ho, som så mange andre, tenkt på den dagen som ein særdeles mørk og tung dag. Men så hadde ho hatt ei anna oppleving av det. Dette var jo dagen som opna for den største gleda, for det evige livet i Paradiset.
Rett nok er det mykje å glede seg over i dette livet som ho lever no. Men ho veit jo samstundes at det også er mykje vondt. Det er mange som går gjennom store lidingar. Her i livet er det ein kunst å prøve å gjere det beste ut av alt, same kva det er. Det er ei øving i livsmot og livsglede midt i det vonde og vanskelege. Slik sett blir det vi kan få av livsglede her i livet som ein forsmak på livet i Paradiset. Her i livet møter kvar einskild av oss meir eller mindre av vondskap. Men i Paradiset er det slutt på det. Der er alt berre glede og jubel.
Ho visste godt at i kyrkja si historie, og ikkje minst i kyrkjekunsten, var det ei del framstillingar av denne siste tida på jorda som eit slag – slaget på Armageddon på Jisreelsletta like sør for Haifa i Israel. Det skulle vere ein kamp mellom Gud og dei vonde makter som menneska så blir trekt inn i.
Ho hadde tenkt litt på korleis ei preike om dette temaet kunne bli.
«Tenk deg at du er på veg til kyrkja den dagen. Du køyrer bilen din nedover Lakslia langs Arnaelva. Plutseleg høyrer du at elva syng lovsongar til Gud. Du høyrer at fjella jublar av fryd. Du ser at trærne dansar. Trær kjem dansande ut i vegen og du må bråbremse for ikkje å køyre på dei. Dei dansar av glede. For dette er den store dagen for glede.»
Dette var ein tekst ho måtte jobbe meir med for at alle elementa skulle vere på plass i hennar tekno-preike. Ho var begynt å legge inn ulike typar med lyd på mobiltelefonen sin, lyder som ho kunne bruke for å framstille denne siste dagen på jorda, både sjølve slaget og jubelen når det gode hadde sigra. Sara hadde lese i Johannes Openberring, den siste boka i Bibelen, om eit stort jordskjelv på denne dagen. Dette jordskjelvet skulle vere så stort at det aldri tidlegare hadde vore eit så stort jordskjelv på jorda. Ho hadde eksperimentert med lydopptak frå stein som rasar nedover ein skråning og støytar saman med andre steinar. Så hadde ho forsterka lyden mange gongar.
Ho arbeidde også med sterke lyseffektar som ho la inn på mobilen.
Sara elska å arbeide med slike ting. Men samstundes måtte ho vere varsam. Ho gløymer ikkje preika ho held om då Jesus stilla stormen. Det var konfirmasjonsgudsteneste og kyrkja var fullsett med folk i sin finaste stas. Ho stod på preikestolen med ein fjernkontroll i handa. Lynraskt hadde ho fått blenda ned heile kyrkjerommet slik at alt blei mørkt. Så kom det lynglimt og lyden av torevêr. Ho meinte at ho hadde full kontroll på sprinklaranlegget i kyrkja slik at ho berre skulle sleppe ned litt vatn. Men det hadde komme meir enn ho hadde planlagt. Då var det mange som skreik. Nokre blei våte. Andre blei redde. Det var nokre få som hadde klaga til biskopen etter at dei blei litt våte på bunadene sine. Men konfirmantane tykte dette var ei storveges preike som dei aldri i livet ville gløyme. Og dei fekk noko aktuelt å snakke om i konfirmasjonsselskapa kring i Arna denne dagen.
Sara blir brått riven ut av tankane sine. Klokka er blitt halv ti. Sara innser at ho må førebu kyrkjekaffien som denne søndagen skal haldast i prestegardshagen. Det er kjøpt inn pølser og brød. Hun går bort til den gamle raudmåla låven for å finne det gamle oppskorne oljefatet som ho skal bruke som grill.
Kapittel 3
Bufellesskapet
Åsheim i Arna, 25. juni 2025
Klokka er litt over ni då ti kvinner og menn går ut av eit stort gulmåla hus øvst på Åsheim. Det var her postvegen mellom Bergen og Christiania gjekk frå 1647 og til ho blei lagt om til å gå rundt Garnes i staden. Dei spaserer langsamt nedover den bratte bakken og nyt det vakre vêret.
Adil Fattah er leiar for gruppa. Han er høg og kraftig, mørkhåra og glattbarbert. Adil vaks opp i fattige kår i Sannah, hovudstaden i Jemen. Men han var ein smarting og kom seg ut av fattigdomen. Gjennom kontaktar med utanlandske hjelpearbeidarar i byen, fekk han stipend til utdanning i utlandet. Først reiste han til USA og for tre år sidan kom han til Noreg og Trondheim for å fullføre utdanninga som sivilingeniør.
Dei kjem til vegkrossen mellom Garnesvegen, Indre Arnavegen og Ådnavegen, staden som frå gamalt blei kalla Bommane. Frå Vossebana blei opna i 1883 og fram til Ulrikstunnelen og Arnanipa jernbanetunnel 1. august 1964 førte til ei omlegging av traséen for Bergensbana, gjekk togsporet rett gjennom rundkøyringa på bilvegen her. No er det berre veterantoget på Museumsjernbana Gamle Vossebana som køyrer her. Dei ti vel Ådnavegen langs nordvestsida av gamle Arna jernbanestasjon.
Idet dei går fordi prestegarden, ser dei ei ung kvinne bakse med eit gjenstridige oljefat der inne. Adil smetter gjennom hekken langs vegen og hjelper kvinna med å få kontroll på oljefatet.
«Kvar skal du ha fatet?» spør han på eit norsk med perfekt uttale.
«På den andre sida av prestegarden, på plenen som vender ned mot vågen,» svarar kvinna.
«Så dette er ein prestegard og du er kanskje då presten?» spør Adil spøkefullt.
Kvinna rekker fram handa og presenterer seg.
«Ja, eg er soknepresten i Arna og heiter Sara,» seier ho.
«Perfekt,» svarar Adil, «vi er på veg til kyrkja. Kanskje du kan fortelje oss kvar ho er? Vi har vore usikre på det.»
«De er på rett veg. Det er eg som skal forrette gudstenesta i dag. Og eg skal gå til kyrkja når eg berre får dette fatet på plass,» seier ho.
No har også dei andre frå kollektivet komme inn i prestegardshagen og fleire av dei hjelper Sara med å få oljefatet på rett plass. Sara helsar på dei ni andre frå bufellesskapet på Åsheim.
«Eg kan slå følge med dykk til kyrkja,» seier ho. «Berre vent ein augneblink medan eg hentar det eg treng.»
Kapittel 4
Grillparty
Prestegarden i Arna, 25. juni 2025
Det er ikkje så mange andre enn nyinnflyttarane på Åsheim på gudstenesta denne søndagen midt i fellesferien. Og det er berre dei ti frå Åsheim som blir med til grillpartyet i hagen i prestegarden etter gudstenesta. Det tyder at Sara meir kan vende si merksemd mot dei nyinnflytta i kyrkjelyden og bli betre kjent med dei enn ho kunne om det var fleire andre til stades.
Sara har kjøpt inn pølser, flesk og ulik typar kjøt. Plutseleg blir ho usikker på om dei kan ete flesk sidan dei er arabarar. Men, tenker ho, dei er jo kristne. Det er vel berre muslimar som ikkje kan ete flesk. Så då treng ho ikkje tenke meir på det.
Adil tek rolla som grillmeistar. Og han gjer ein framifrå jobb. Dei får alle eit velsmakande måltid.
Sara sit ved sida av ei kvinne som presenterer seg som Basira. Ho fortel at dei akkurat har flytta til Åsheim. Dei kjem frå mange kantar av Europa og fekk kontakt via ei side på Facebook. Basira seier at ho jobbar som lokomotivførar.
«Kva er det denne Facebooksida er oppteken av?» spurde Sara,
«Fjell,» seier Basira. «Alle som er med i gruppa er fascinert av fjell. Det er jo ein svært stor del av jordkloda som består av fjell. Vi er opptekne av grotter i fjella, av dei mange former fjella kan ha. Og vi likar å gå tur i fjella. Difor passer det godt for oss å bu på Åsheim. Og sidan vi ikkje har bil, får vi god mosjon kvar gong vi skal opp til huset vårt etter å ha vore nede i bygda,» seier ho.
«Som lokomotivførar på Bergensbana får eg oppleve fjell, mykje fjell, kvar dag på jobben,» seier Basira.
Ved sida av Basira sit Malika og Fadil. Dei fortel at dei på måndag skal begynne i ny jobb på terminalen til matvaregrossisten ASKO VEST i Indre Arna. Malika skal begynne som transportsjef og Fadil som sjåfør.
Sara snakka også med Amber, som er kunstnar. Dei fem andre frå bufellesskapet på Åsheim er ein tolk, ein logistikkekspert, ein teknikar og to kjemikarar.
Alle i bufellesskapet er svært sosiale. Dei blir sitjande ute i hagen og prate til sola går ned bak Ulriken. Dei er nysgjerrige og vil vite mest mogeleg om Arna-bygdene. Sara fortel om Toro-fabrikken, Janus-fabrikken på Espeland og industrieventyret i Ytre Arna.
Ho fortel at Arna til alle tider har vore ei viktig innfartsåre til Bergen. I gamal tid var den lettaste måten å komme seg frå Bergen og austover i landet på til lands å gå langs Svartediket, opp på Vidda mellom Fløien og Ulriken og vidare ned Borgaskaret til Borgatræet og Borge. Derifrå kunne ein gå nordover langs Langedalen på austsida av Ulriken til Mjeldheim og Arna.
Sara fortel dei også om sin andre arbeidsplass, om Arna vidaregåande skule og e-sportlina der. Dei ti er imponerte over at dataspel er blitt eit skulefag. Dei synest også at det er kult at ein prest undervisar i dette faget.
Kapittel 5
Død kvinne i nikab
Rambergsvegen i Arna, 2. juli 2025
To kvinner – mor og dotter – er på ein tidleg tur på turvegen Rambergsvegen I Indre Arna ein søndags morgon. Dei har planlagt at dei vil ta frukosten på utsiktsplassen der dei kan sjå ned på Arna idrettspark og jernbanestasjonen. Til frukosten har dei med seg kaffi på termos og nokre påsmurte brødskiver.
Dei ser inn i gapahuken som er reist like ved sida av sitteplassen på utsiktsstaden. Då ser dei ein svart bylt inne i gapahuken og trur først at det er ein svart avfallssekk med noko inni. Når dei går nærmare ser dei at det er ei kvinne kledd i ein heildekkande svart nikab. Kvinna rører ikkje på seg og verkar livlaus.
På mobilen ringer dei straks 113 og eit minutt seinare ser dei at ein brannbil med blålys rykker ut frå brannstasjonen i Garnesvegen. Dei veit at brannstasjonen er utstyrt med hjartestartar og reknar med at det er difor alarmsentralen sender brannbilen ut etter meldinga om den livlause kvinna i Rambergsvegen.
Brannbilen køyrer opp Indre Arnavegen til Roknetoppen. Så tek den til venstre opp Gotevollen til parkeringsplassen som er laga for turgåarar rett opp for Stølsvegen. Derifrå tek brannfolka seg vidare opp Rambergsvegen med moped. Når dei kjem fram til utsiktsplassen, kan dei raskt konstatere at kvinna i nikaben er død og at ho truleg har vore det i fleire timar. Dei kan sjå at det er størkna blod på nikaben og at det er fleire hol på kledet, truleg etter knivstikk. Brannfolka rapporterer tilbake til alarmsentralen kva dei har sett og ber om at politiet tek over saka. Men dei skal stå vakt på staden til politiet har komme fram.
I avisene blir det store oppslag om saka. Lokalavisa Bygdanytt har snakka med folk som bur på Åsheim. Dei fortel om eit bufellesskap i nabolaget. Dei fleste av dei som bur der går til vanleg heilt normalt kledd når dei er ute. Men den næraste naboen har observert at nokre gonger, seint på kvelden, har to kvinner kledd i nikab gått frå bufellesskapet. Dei nikabkledde har gått frå huset til bufellesskapet og opp i fjellet mot toppen av Arnanipa. Naboen undra seg over tidspunktet for ein slik fjelltur.
Politiet opplyser etter kvart at kvinna som blei funne i gapahuken, er drepen. Dei opplyser at dei ikkje har gått til pågriping av nokon for drapet og at dei heller ikkje har nokon bestemt person mistenkt. Dei oppmodar folk som kan ha opplysningar i saka om å melde frå til politiet.
Kapittel 6
IS-krigarar
Kyrkjelydskontoret i Indre Arna, 6. juli 2025
Sara får tidleg ein morgon besøk på prestekontoret av to sivilkledde politimenn. Dei fortel at dei kjem frå Politiets Sikkerheitsteneste (PST) og at dei etterforskar saka om den døde kvinna i nikab. Dei har høyrt frå innringarar at nokre hadde observert at folk frå bufellesskapet på Åsheim hadde vore i Arna kyrkje for nokre veker sidan og at dei etter gudstenesta hadde vore på kyrkjekaffi i prestegardshagen.
Sara sa at ho til vanleg ikkje informerte nokon om kven som hadde vore på gudsteneste i kyrkja. Men sidan dette var ei drapsetterforsking, kunne ho stadfeste at det hadde vore ti personar frå bufellesskapet på Åsheim på ei gudsteneste. Ho fortalte korleis gudstenesta og kyrkjekaffien hadde arta seg. Men etter dette hadde ho ikkje sett noko til nokon av folka frå bufellesskapet.
Politifolka fortalde då at det ikkje hadde vore nokon i huset på Åsheim etter at kvinna i nikab var funne død. Politiet hadde då teke seg inn i huset. Men det var heilt tomt for folk. Huset bar preg av at det hadde blitt forlate i hast. Frukostbordet var dekka og maten stod framleis på bordet.
PST-folka fortalte at dei hadde fått informasjonar frå deira kollegaar i Frankrike. Franskmennene hadde fortald at folka frå bufellesskapet på Åsheim var krigarar frå IS – Den islamske staten. Dei var no i gang med å gjere forsøk på å etablere seg i Europa. Målet deira var å skipe eit kalifat for heile Europa. No var dei ute etter å finne seg eit hovudkvarter for verksemda i Europa. Dei hadde først prøvd seg i Spania. Dette landet var erobra av muslimane frå 711 til 1492. Al-Andalus kalla muslimane den delen av den iberiske halvøya som dei kontrollerte, og det var mesteparten av den.
IS-folka freista å etablere seg i Córdoba, byen som ga namn til det europeiske kalifatet som blei oppretta. Men IS-folka blei oppdaga av spanske styresmakter og blei kasta ut av landet og sendt til Syria. Der forlèt spansk politi dei etter at dei var sloppe ut av eit spansk fly i Damaskus.
Etter berre nokre månader skjedde det same i Frankrike. Då blei ei gruppe IS-krigarar oppdaga i byen Poitiers. Det var utanfor denne byen at eit av dei viktigaste slaga i verdssoga stod 10. – 11. oktober 732 e. Kr. Då overmanna frankaren Karl Martell ein langt større muslimsk hær som hadde gått til åtak. Den muslimske hæren var leia av Abdul Rahman Al Ghafiqi frå Umayyad-kalifatet i Damaskus. Historikarar har vurdert det slik at dersom muslimane hadde vunne dette slaget, så er det store sjansar for at Europa hadde vore muslimsk den dag i dag. Det var på den tida at Egypt og fleire andre land i Midtausten og Nord-Afrika blei hærtekne av muslimane. Det var svært brutale invasjonshærar. Folka som blei okkuperte, hadde valet mellom å omvende seg til islam eller bli drepen.
«Våre kollegaar i Frankrike meiner at IS-krigarane no forsøkte seg på Åsheim. Etter å ha blitt avslørt i både Spania og Frankrike, valde dei ein stad der dei trudde at dei aldri ville bli oppdaga.»
«Våre undersøkingar, mellom anna i huset på Åsheim, tyder på at det har vore to ulike grupper av IS-krigarar i bufellesskapet her. Den eine gruppa har hatt som oppgåve å bygge opp Den islamske staten i Europa, mellom anna ved hjelp av rekruttering og opplæring. Disse folka har gått i vanlege vestlege klede og har levd slik folk i vesten gjer. Dei har skjult sin islamistiske identitet. Den andre gruppa er IS-krigarar som er komme frå Syria.
Sjefen for heile bufellesskapet på Åsheim heiter Abdul Rahman Al Ghafiqi. Han har teke namnet sitt etter den muslimske hærføraren som tapte slaget ved Poitiers i 732. No vil han halde fram der den muslimske hærføraren måtte gi tapt i slaget mot Karl Martell og hans soldatar. Han vil gjere Europa til eit kalifat styrt av sharia-lovgjeving. Men for ikkje å sette folk på sporet av det han held på med, kallar han seg førebels Adil Fattah. Etterretningsrapportar fortel at han har uttala at når sigeren er vunne og alle europearar er anten muslimar eller daude, vil han ta i bruk det riktige namnet sitt, Abdul Rahman Al Ghafiqi med tilnamnet Den sigrande.
«Adil Fattah forbaud IS-krigarane frå Syria å vise seg ute i nikab og andre IS-klede. Då oppstod ein krangel som var så heftig at den held på å sprenge heile bufellesskapet og prosjektet deira. Som eit kompromiss blei det vedteke at dei kunne gå ute i slike klede etter at det var blitt mørkt. Om sommaren kunne dei gå i fjella opp mot Arnanipa etter midnatt i slike klede.»
«Vi veit ikkje kva som skjedde forut for drapet i Rambergsvegen. Dei mest fantasifulle etterforskarane vi har på stasjonen, arbeider ut frå den hypotesen at drapet i gapahuken i Rambergsvegen skuldast forboden kjærleik. Dei meiner at to kvinner kledd i nikab gjekk opp i fjellet saman. Då dei kom til den gamle radiomasta, tok dei ein snarveg rett ned til Rambergsvegen. I gapahuken utfalla hensikta med den nattlege turen seg, forboden jentekjærleik.
«Men det dei to elskande IS-kvinnene ikkje visste, var at ektemannen til den eine av dei hadde følgt etter dei heile vegen utan å ha blitt oppdaga. Då han blei vitne til den heftige kjærleiken i gapahuken, stakk han elskarinna til kona si til døde. Kva som etter det skjedde med kona hans veit vi ikkje. Kanskje følgde ho lydig med mannen sin attende til bukollektivet på Åsheim eller så har ho klart å stikke av frå mannen sin.»
Fikenbladet 