Av Audun Stølås
Mannen stod like foran meg i innsjekkingskøen til rute DK1520s avgang fra Flesland flyplass i Bergen til Gran Canaria klokken 06:15 fredag 14. januar 2022.
Han kunne neppe sies å være en vakker mann hvis bare eksteriøret skulle bedømmes. Men ansiktet, og særlig øynene hans, tiltrakk min oppmerksomhet. Det virket som han stod der og lo med det ene øyet og gråt med det andre. En fascinerende mann, en mann med tvisyn. Med evne til å se de morsomme sider ved en sak og de alvorlige, de riktige og de gale, på samme tid.
Under flyturen ble jeg sittende ved siden av mannen med tvisynet. Jeg tok fram mitt lesestoff for reisen, «Ferdaminne fraa Sumaren 1860» av Aasmund Olavsson Vinje. Mannen i nabosetet la merke til det og nå smilte han med begge øynene.
Jeg kan se at du er en mann som har sans for den gode litteraturen, sier han til meg. Er det noen spesiell grunn til at du leser denne boken akkurat nå?
Det har seg slik, svarte jeg, at norsk journalistikk nå er inne i en stor og dramatisk omstillingsperiode. Og siden jeg har jobbet i bransjen i 35 år, er jeg opptatt av hvordan dette vil gå. Forfatteren av denne boken var også journalist, blant mye annet. For rundt 200 år siden fornyet han norsk journalistikk. Derfor har jeg tenkt at han kanskje har noen gode tips om hvordan norsk journalistikk i våre dager kan komme seg gjennom denne omstillingen på en god måte.
Ja, jeg kunne kanskje ha noen tips, sier mannen.
Jeg, hvorfor sa han jeg? Hører han dårlig eller leker han med meg? Smilet han kommer med tyder på det siste alternativet. Hvis det da ikke skulle være slik at jeg her står overfor et helt spesielt fenomen. Nå er det slik at jeg er en person som i utgangspunktet ikke utelukker at det er mer mellom himmel og jord enn det vi vanligvis tenker i det daglige. Men likevel? Inntil videre går jeg for tolkningen om at her er det en person som vil leke med meg. Jeg får leke jeg også.
Hvilke tips tenker du på da, spør jeg.
La oss oppklare en ting først. Du sa at jeg for rundt 200 år siden hadde fornyet norsk journalistikk. Det er vel strengt tatt en myte. Men det som er riktig er at jeg var den første bladmann som tok i bruk nynorsken. Det førte til en fornyelse av det journalistiske språket. Nynorsken gjorde journalistikken friskere og mer livsnær.
Men hva tenker du må skje med journalistikken i dag?
Jeg tenker at journalistikken må bli friskere, den må våge mer, svarer han. Journalistene må ikke være så redde for å fornærme de høye herrer, enten det er i politikken, næringslivet eller kulturlivet. Overdreven forsiktighet er ingen journalistisk dyd.
Det er bare det, svarte jeg, at når noen prøver på dette i praksis, så blir det lett en sak som havner i Pressens faglige utvalg.
Pressens faglige utvalg behandler pressens angivelige synder, sa mannen. Det er godt og nødvendig at det blir gjort. Men kunne vi tenkt oss at det ble opprettet et organ som skulle behandle pressens unnlatelsessynder. Slike synder er jo egentlig de verste for pressen. Vi må innvilge hver journalist en tabbekvote.
Du gjorde vel selv et kraftig innhogg i din egen tabbekvote da du anmeldte Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling «Arne»? Noen har betegnet denne anmeldelsen som ondsinnet.
Det er kanskje ikke den artikkelen jeg er mest stolt av. Men jeg følte at Bjørnson kom for tett inn på mitt område. Blåmann, Blåmann, bukken min, vet du. Hvorfor skulle han skrive bondefortellinger? Han hadde så mye annet han kunne skrive om.
Bjørnson tok det visst fint, sier jeg. Han bar ikke nag til deg. Da kona di, Rosa, døde, skrev han et vakkert trøstedikt til deg.
Ja, han gjorde det, svarer han. Nå ser jeg at han gråter med begge øynene.
«Hvad skulde en Journalist være?» spør jeg
Et godt spørsmål, sier mannen. «Hvad skulde en Journalist være?» Det spørsmålet var tittelen på en artikkel jeg skrev i Drammens Tidende da jeg var korrespondent i hovedstaden for avisen.
«Han skulde være en Lærer for Folk og Stat. Han skulde staa paaa Videnskabens og Civilisationens Høider, hvorfra han kunde overskue det Hele i sin organiske Sammenhæng. Han skulle saa at sige føle på Nationens Puls og som en kjærlig Læge forordne de bedste Mediciner.»
En lærer for staten og en lege for samfunnet, ville ikke det være å forstrekke seg en smule, spør jeg
Det er et høyt og edelt mål. Men journalister må ha noe å strekke seg etter. De må hele tiden utvide sine kunnskaper, suge til seg ny viten over alt der den måtte være å finne.
Journalistikken må være nyttig og gi glede. Kunnskap skal styre by og land. Journalistene må gi folket kunnskaper, folkeopplysning. Samtidig må det gi folket en stemme. På dette felt forsømte avisene seg en tid. Det ble til fulle utnyttet av de sosiale mediene.
Avisene må slippe folket til. Åpne debattsider, der hvem som helst kan sende inn sine innlegg, er bra. Men det er ikke nok. Pressens folk må være mer aktive. De må oppsøke folk og be dem om å skrive. Det må etableres et samarbeid mellom journalister og leserne. Leserne må bli medarbeidere.
Journalister må ut av kontorene. Gi seg i snakk med folk overalt og til alle tider. De må til enhver tid vite hva som rører seg blant folk. Det ville være er en fordel om flere journalister hadde praktisk yrkesbakgrunn.
Er det mer underholdning du vil ha i pressen?
På ingen måte. Men jeg ser for meg at deler av journalistikken blir mer personlig. Jeg tror at de enkelte mediene i enda større grad må dyrke noen navn, profiler, heter det vel i dag. Her kan vi lære litt av bokbransjen. Når en kjent forfatter kommer med en ny bok, er forfatterens navn satt med store typer på forsiden. Tittelen er ofte satt med små typer. Folk velger hvilke bøker de vil lese ut fra hvem som har skrevet dem. Slik vil det i økende grad bli i pressen også. Leserne velger hvilke artikler de vil lese ut fra hvem som har skrevet dem. Dette gjelder analyser og kommentarer. Når det gjelder den løpende nyhetsformidling er det annerledes. Den skal jo være så objektiv og nøytral som det er mulig.
Det må også bli mer humor i pressen, og da tenker jeg på kvalitetshumor. Norsk tv-underholdning i dag er et sørgelig kapittel, i hvert fall i den grad hensikten er at folk skal få seg en god latter. Ludvig Holberg burde være pensum på alle journalistutdanninger.
Og så må det være mer poesi.
Det ligger vel ikke for alle, skyter jeg inn. Du kan ikke forvente at alle journalister kan skrive dikt som «No ser eg atter slike fjell og dalar?»
Dette er et spørsmål om praktisering og trening. Den som aldri har skrevet et dikt, kan du ikke vente all verden av i første omgang. Men alle skulle prøve seg. Det er utrolig hvor bra man kan bli også på dette feltet med litt øving. Det vil gjøre noe med språket til journalisten. En journalist må dyrke språket hele livet og skape seg et levende språk. Poesien vil være til god hjelp. Samtidig gir det personlig glede for den enkelte journalist.
Du er kanskje en mann som vil tviholde på papiravisen i det lengste og motarbeide det digitale?
Der tar du fullstendig feil. Jeg har alltid vært for modernisering og for å ta i bruk den teknologi som enhver tid byr på.
Er det ellers noe du mener er viktig på dette felt?
Journalister må gå mer i fjellet. Gjerne både i Jotunheimen og Rondane. Best hadde det vært å dra ut med bare en fiskestang og en fyrstikkeske. Ikke planlegge så mye, heller ta det som det kommer, «Eg finner vel eit Hus som vil meg hysa, naar Soli heim til Notti vil meg lysa.»
Etter dette stilnet samtalen vår. Jeg ser at tvisynet igjen blir tydelig i hans øyne.
Jeg har tenkt litt på det, at det kanskje ikke er så lurt av meg å komme med noen tips i det hele tatt om hvordan journalistikken i dag kan komme gjennom omstillingen på en god måte. Journalistikken henger tett sammen med det samfunnet den skal virke i. Det som er god journalistikk i et samfunn på et sted og til en tid, kan være dårlig journalistikk et annet sted og til en annen tid. Slik samfunnet hele tiden er under endring og utvikling, er også journalistikken det. Derfor er det de journalistene som er aktive nå, som må finne ut av hvordan journalistikken skal være i dag, sier han.
La meg likevel komme med et siste tips, selv om jeg nå slår meg selv litt på munnen. Unngå de enkle løsninger, behold tvisynet. Se både de positive og negative sider ved en sak. Journalisten må trekke fram det som er på den ene siden og også det som er på den andre siden. Men med det er bare halve jobben gjort. Journalisten må i sine kommentarer våge å trekke en konklusjon og kunne begrunne den. Hun må angi hva som veier tyngst. I en sak vil ofte ulike interesser stå mot hverandre. Da må journalisten fortelle oss hvilken interesse som skal veie tyngst og hvorfor det må være slik.
Flyet, en Airbus A321 fra Thomas Cook Airlines, lander på flyplassen på Gran Canaria. Ferden er slutt. De 3.934 kilometerne er unnagjort på 5 timer og 30 minutter i luften. Tiden er inne til å ta farvel. Men hvem er han egentlig denne mannen? Jeg kunne jo spurt ham direkte hvem han er. Slike spørsmål har jeg stilt noen ganger. Det frister ikke til gjentagelse. I stedet spør jeg ham hvor lenge han har tenkt å være på Gran Canaria.
Et par måneder, svarer mannen. Jeg må hjem igjen til våren. «Graset det grøne eg enno ei Gong må skoda med Blomar. Enno må eg høyre at Vaarfugler syng mot Sol og mot Sumar», siterer han. Og så vil jeg enda en gang filosofere over at «Tyteberet uppaa Tuva vox ut af ei liti Von.»
Fremfor alt vil jeg gjerne være på mine hjemtrakter i Telemark 6. april dette året for å se hva Vinje-folket da vil finne på.
Fikenbladet 