Obelisk med minneplate over Hans Nielsen Hauge ved Bredtvet kirke i Oslo. (Foto: Chill Hill/Wikimedia)
Tidlig om morgenen 23.. desember 1814 møtte Hans Nielsen opp i Overkriminalretten i Christiana og fikk den endelige dom i den rettsskandalen som myndighetene hadde satt i verk mot ham og som varte i ti år. Dommen lød på at Hauge skulle betale en bot på 1.000 riksbankdaler til Christiania by’s fattigkasse. Hauge opplevde det som en frifinnelse og gikk i glede hjem og skrev et brev til sine venner land og strand rundt. Men rettsprosessen og de mange år i fengsel hadde knekt helsen hans og Hauge ble bare 53 år gammel.
Tiltalen mot Hauge hadde fire punkter: brudd på konventikkelplakaten, å ha forledet ungdom til å reise rundt og holde oppbyggelige møter, fornærmelse av presteskapet og at han hadde en hellig kasse der han utnyttet sine venner økonomisk. Dette siste punktet skulle gjøre haugebevegelsen til en stat i staten. Det var grepet ut av luften og ble aldri dokumentert i den lange rettsprosessen.
Året før, 4. desember 1813, ble Hauge kjent skyldig i retten og dømt til to års straffearbeid på Akershus festning. Hauge mente at soning av en slik straff ville tatt livet av ham og han anket til Overkriminalretten.
I 1804 sendte myndighetene i Danmark ut arrestordre på Hauge. Men han satt da allerede arrestert i Hokksund etter at lensmann Jens Gram hadde pågrepet ham under et besøk i Eiker.
Den ti år lange rettsprosessen mot Hauge startet i 1804 da biskopen i Kristiansand, Peder Hansen, skrev et anklageskriv mot Hauge til myndighetene i København. Det kom flere betenkeligheter til kanselliet i København og kansellipresident Fredrik Julius Kaas satte i verk en prosess. Han ba om uttalelser fra biskoper og andre embetsmenn i Norge.
Ifølge Dag Kullerud i boken «Hans Nielsen Hauge – Mannen som vekket Norge» fra 1996, kom bergensbispen Johan Nordahl Brun svært uheldig ut av hele denne saken. I sin beskrivelse av den åndelige siden ved virksomheten til Hauge og hans venner, uttaler Brun seg overlegent og i svært nedsettende ordelag: «De er nesten alle blødaktige Uslinge, den minst kraftfulde del av Nationen», skriver han. Men når det gjelder den omfattende næringsvirksomhet som Hauge og hans venner drev, bidrar Bruns uttalelse til å så tvil om det stod rett til. Biskopen viderebringer dårlige rykter om Hauge og oppfordrer regjeringen til å undersøke virksomheten nærmere. Kullerud betegner Bruns uttalelse som et «dødskyss»
«Det var ingen åndskraft over biskop Brun i Hauge-saken», skriver Dag Kullerud.
Hele rettsprosessen mot Hauge var en rettsskandale som brøt med flere grunnleggende rettsprinsipper, selv etter datidens standard. I 1808 – fire år etter pågripelsen – hadde Hauge sittet tre år i fengsel uten dom og endog uten en tiltale. De to forhørsdommerne Ludvig Ingstad og godseier Peter Collett i saken ble også oppnevnt til dommere i saken mot Hauge. Her blir politi- og påtalemyndigheten som etterforsket saken, også dommer i den samme sak. Det viser hvor viktig det var for myndighetene i Danmark å få dømt Hauge.
Men i Norge endret holdningen til Hauge og hans virksomhet seg sterkt fra 1808 og fremover. Politimesteren i Christiania og stiftsamtmannen (fylkesmannen) hadde glede av om omgås Hauge og de gjorde hva de kunne for å hjelpe ham. Årene 1808 og 1809 var uår i Norge etter at kornavlingene slo feil. Danmark-Norges krig mot England gjorde import vanskelig. Saltmangelen var også stor og i denne situasjonen ble Hauge løslatt fra fengselet mot kausjon og han fikk et lån fra myndighetene til å sette i gang saltkokerier langs kysten.
Fikenbladet 